Lily Allens albumslipp har vært en begivenhet utenom det vanlige. Etter å ha vært borte fra musikkbransjen i fire år etter å ha blitt mor, har det vært knyttet store forventninger til årets comeback. Allers først: jekk gjerne de forventningene ned et par hakk. Dette har forsåvidt blitt støttet av Allen selv. Da de første singlene ikke ble tatt særlig godt i mot av fansen, tvitret hun at hun var enig i kritikken. Når hun i tillegg sier til RollingStone.com at hun gir ut Sheezus bare for å ha muligheten til å lage et bedre album rimelig snart, vet vi ikke helt hva vi skal tro.

Kanskje bedriver hun omvendt psykologi? Et par gjennomlytninger av Sheezus viser faktisk at Allen er ganske on point i sin bedømmelse av eget arbeid. Det kan virke som hun ikke helt greier å sette seg inn i pop anno 2014. Hun skal i midlertidig ha for å prøve. Sheezus har mange pek til feminisme, gale kjendiser og internett trolling (!), men hun leverer ikke på samme skarpe og cheeky måte hun har gjort tidligere. Det er ingen Smile eller Not Fair å finne her. Tittelsporet som åpner skiva og Hard Out Here er begynnelsen på en salgs samfunnskommentar, men den forsvinner i en uklar masse av 90-talls synth og name-checking av diverse kjendiser.

Hør Sheezus her:


Tekstene prøver hardt å være vittige, smarte og en klype kontroversielle. Blant annet synger hun: “Periods, we all get periods / Once a month, yeah / That’s what the theory is". Spesielt rystende er det ikke, men det fikk faktisk noen radiokanaler til ikke å ville spille tittellåta. På Insincerely Yours prøver hun seg på heller svak satire og synger: "What's going on in the magazines? / It's the same damn thing in every one" - og refrenget går: "Let's be clear. I'm here. I'm here to make money, money, money". Da har vi i hvert fall det på det rene.

Sheezus når på ingen måte opp til Kanye Wests Yeezus, men helt begredelig er den heller ikke. Sett fra et streit pop-perspektiv er plata slettes ikke så verst. Det er heller det at den er signert Allen, en av Englands største, kvinnelige stjerner, som gjør at den faller i gjennom. Der hennes sukkersøte stemme før sto i kontrast til mer kvikke og street-smarte låter, er det nå overvekt av det førstnevnte. L8 CMMR er for eksempel ekstremt autotunet og blir nærmest plagsomt for øregangen. En låt som i midlertidig funker bra er URL Badman (om en ser bort fra selve låttittelen). Det er her nevnte internett trolling kommer inn, og gjør at vi trekker på smilebåndet ved et par anledninger. Hun lager et fint bilde av "The keyboard warrior that can't spell", for så å slutte av sangen med noe som høres ut som geiter. Nevnte vi snodig?

Hør L8 CMMR her:


Det er lite trolig at Allen vil få så mange flere fans etter denne plateutgivelsen. Allikevel har nok den britiske artisten fått det slik hun vil. Singlene har blitt hyppig spilt, og skulle vel gi henne nok "money, money, money" i kassa. Forhåpentligvis bruker hun dem på et nestealbum med mer selvtillit, skarpere tekster og en mer helhetlig finish. Vi vet alle så godt at du har det i deg, Lily.

Hør albumet i Wimp
Hør albumet i Spotify