Oppmerksomheten rundt The Black Keys har steget jevnt og trutt siden debuten The Big Come Up i 2002. Statusen økte betraktelig med Brothers (2010), før 2011-utgivelsen El Camino førte duoen Dan Auerbach (gitar/vokal) og Patrick Carney (trommer) opp i den øverste rockedivisjonen.

Det er derfor store forventninger knyttet til oppfølgeren, Turn Blue, der fansen nok håper på like god kvalitet og like stor suksess som sist, mens kritiske røster nok øyner muligheten til å (bort)forklare hypen og begrense entusiasmen. «Suksessen kan forsvinne når tid som helst», uttalte Auerbach selv nylig til Mojo og la til at han var klar over at mange sikkert ventet på å ta dem.

Auerbach og Carney er imidlertid ikke så veldig opptatt av slike mekanismer. Duoen hevder at uansett hvordan karrieren forløper så kommer de til å lage låter, spille inn album og turnere. Jobbe hardt slik de alltid har gjort. Dessuten har kompisene egentlig aldri følt at de har passet inn i musikkbransjen, i rampelyset, ved prisutdelinger etc. Alltid litt på siden, også før de startet bandet i 2001.

Turn Blue er ikke et forsøk på å kopiere verken El Camino, Brothers eller de øvrige utgivelsene til bandet. Albumet er en videreutvikling av ferdighetene til Auerbach og Carney som låtskrivere og musikere. Det har heller ingen hensikt å legge et komparativt tilbakeblikk til grunn i analysen av The Black Keys sitt åttende album. Alle utgivelsene deres er geniale på hver sin måte. Der forgjengerne hadde mer av garasjerock, blues og soul i seg, har Turn Blue i større grad elementer av psykedelisk poprock utført i et mørkere uttrykk enn duoen har prestert tidligere.

Auerbach og Carney går en litt annen vei, men uten å miste identiteten. Tvert om fremhever de styrkene og bekrefter kvaliteten de besitter og at de evner å utfordre seg selv som musikere og band. Forhåpentligvis også lytterne. Auerbachs kreative gitarspill og etter hvert så sterke vokal, ofte i lett falsett, passer perfekt med Carneys noe uryddige, men likevel så oppfinnsomme og dedikerte trommespill. Samtidig rommer utgivelsen tett basskomp og friske tangentriff, for det meste utført av medlemmene selv. Produsentjobben er også denne gangen i stor grad overlatt til Danger Mouse.

Selvtilliten til The Black Keys synliggjøres allerede i det nesten syv minutter lange åpningskuttet, Weight Of Love, hvor Auerbach briljerer med ypperlig gitarintro og midtpartier. Han viser umiddelbart hvilken eminent gitarist han er, hvordan han evner å spille melodiøst og følsomt, men også direkte og kraftfullt. Det er kanskje ambisiøst å starte et album med en slik låt, men det signaliserer samtidig at The Black Keys gjør som de vil. Låta er, som albumets omslag, drømmende med en nærmest hypnotiserende kraft som drar deg inn og setter deg i stemning.

Førstesingelen Fever, med den geniale videoen, har et godt driv, fet beat og en fengende vokal. Dette er kanskje den låta med flest fellestrekk til forrige album. Dersom det finnes en gjenkjennelighet med The Black Keys sin musikk, et varemerke, så kan Fever trygt plasseres innenfor den beskrivelsen. På In Time henter Auerbach inspirasjon fra artister han selv har produsert, som for eksempel Dr. John og Bombino, mens tittelsporet er en mer popete og balansert låt med suggerende tilløp.

Year In Review er i sin helhet den mest rendyrka rockelåta på albumet, og Bullet In The Brain åpner halvakustisk før tempoet økes og det tøffe bassriffet bærer låta videre, med påfyll av lekre gitarer og en mer pågående vokal fra Auerbach. I It´s Up To You Now henter Auerbach frem et rocka riff og en leken og noe støyete solo, og i Waiting On Words leverer han en interessant og annerledes vokalprestasjon. Det er snev av synthpop i 10 Lovers og vakker psykedelia i In Our Prime før Gotta Get Away, en mer streit, men likevel livlig rockevariant, avslutter albumet.

The Black Keys fornyer seg på Turn Blue, men beholder kvaliteten de har vist gjennom hele karrieren. Duoformatet er mer synlig på pressebilder enn på plate. Det gir likevel en ro å tenke at Auerbach og Carney lett kan gå tilbake dit dersom lysten byr seg. The Black Keys behersker det meste av den enkle grunn at de stoler på seg selv.



Bandets hjemmeside her.