Feel like I blew my soul out, across the interwebs and streams, it was a million pieces of silver and I watched them gleam

Å sette spørsmålstegn med vår digitale hverdag er blitt så vanlig at det nærmest er blitt en vane å gjøre narr av dem. Hvilken annen virkelighet skal vi egentlig forholde oss til? Finnes det noen som helt ærlig ønsker seg tilbake til analoge kameraer, discman og Nokia 3310? Jeg kunne selvsagt tatt det enda lenger tilbake i tid, men det er tvilsomt at mange vil nikke anerkjennende. Og når vi først får ''åpenbarelsen'' om hva vi går glipp av ved å kikke så mye på telefonen, er det ironisk nok en video på YouTube som forteller oss det. Likevel, det finnes mye å sette spørsmål ved i en verden som forandrer seg i rekordfart, bl.a vist gjennom debatten om datalagringsdirektivet. Kanskje ikke så rart da at EMA har valgt teknologi og nåtidens bruk av den som tema for sitt andre album, pessimistisk nok kalt The Future's Void. Det er et fascinerende tema som er en rød tråd gjennom en tidvis like fascinerende plate. Men i likhet med din gjennomsnittlige Instagram-feed er det langt ifra alt som er av interesse.

La det være sagt; Erika M. Anderson, altså personen bak EMA, er en av de tøffeste i den alternative musikkulturen. Debuten hennes Past Life Martyred Saints var en oppvisning i ren lavprodusert råskap og en plate med skikkelig bein i nesa. Da singelen Satelites ble sluppet tidligere i år, viste den også fram EMA fra hennes beste side: upolert, fengende, og med en dyster ''gi faen''-holdning som få andre kan fremdrive. Dette ypperlige sporet har også gleden av å åpne platen, og utgjør sammen med de fire første låtene en herlig blanding av hva Anderson kan gjøre på sitt beste. 3Jane er en hinsides nydelig ballade som handler om å utlevere seg via sosiale medier, og angeren/frykten for å ha mistet en del av seg selv i prosessen. So Blonde har hentet det beste fra 90-tallet – anbefales på bilstereoen - , mens Cthulu høres ut som noe fra den første platen, men med langt ''bedre'' produksjon.

Faktisk er det gjennomgående for hele platen; selv om mye av innspillingen ble til via improvisasjon og flere av førsteopptakene er beholdt, høres platen langt dyrere og mer produsert ut enn Anderson gjorde på debuten. Altså er teknologien hun frykter også brukt til å frambringe budskapet. Stemmen er fremdeles forvrengt på Smoulder og fuzzen hviler jevnlig i bakgrunnen på flere låter, men alt i alt er dette glattere en før. Dessverre hjelper det ikke akkurat en plate som etterhvert munner ut i noe langtrukkent og kjedelig; låter strekkes ut over fem minutter, uten at de har hverken en melodi eller låtstruktur som forsvarer det. Selv tekstene bikker over i det mer platte med linjer som ur makin a living off of takin selfies, is that the way that you want it to be?, it’s such a narcissistic baby. Og med det forsvinner et prosjekt med stort potensiale ut i sanden, og selv ikke hymnen Dead Celebrity klarer å redde det på tampen.

Like mye som dagens interaktive hverdag, får The Future's Void meg til å stille spørsmålet om hva som er en bra plate. Det er mye kult å ta av her, og åpningsrekken er sterk som stål. Hadde godbitene blitt spredd mer utover kunne det potensielt ha etterlatt et bedre inntrykk av skiven som helhet (eventuelt gjort at man mistet interessen for den enda raskere?). Uansett er det for mange dødpunkter her – fem på rad(!) – til at det blir noen sterk anbefaling. EMA har fremdeles mye å komme med, men må vurdere hvilke typer låter hun ønsker å jobbe med i framtiden. Det er slett ikke så sikkert at det er så sjelløst som hun spår!