Fire år har gått siden Sleep Party People, eller Brian Batz som herren bak artistnavnet heter, slapp sitt selvtitulerte debutalbum. I disse dager er dansken klar med nytt album, et album med et enda mer spennende lydbilde enn tidligere. I arbeidet med plata har dansken samarbeidet med den amerikanske duoen Jeff Staltzman og Mikael Johnston, blant annet med The Killers-arbeid bak seg.

Noe av det første som slår meg, er albumnavnets representativitet av albumet som helhet. Det er en veldig flyt hele plata igjennom. Ingen ting er overlatt tilfeldigheten, men man får derimot servert en behagelig og gjennomtenkt rekke med låter. Change in Time er albumets første låt, og Batz klarer å trollbinde meg allerede etter fem sekunder. Samspillet mellom hans behagelige stemme og det synthpregede lydbildet fungerer fint, og er på mange måter toneangivende for de kommende åtte sporene. Også Only A Shadow er av den fascinerende sorten. Det er noe terapeutisk over det hele, det pianobaserte lydbildet og den for anledningen ekstra komfortable vokalen, vil trolig skape harmoni i de mest forstyrrede sjeler.

Singlene Floating Blood Of Mine og In Another World er også to sterke kort. Førstnevnte er nok albumets mest radiovennlige låt, en låt hvis lydbilde balanserer beleilig mellom klassisk tromme/gitar og mer svevende indie på en fin måte. Vokalen er også her utpreget fin. Det er noe herlig radioheadsk over In Another World, en låt som i større grad en førstnevnte baserer seg på Batz’ suksessfulle synther. En spennende samplet låt, som i mine øyne er en passende representant for Sleep Party Peoples spennvidde hva gjelder musikalske uttrykk. In Another World inneholder en rekke av danskens velfungerende elementer, mikset sammen på en fin måte.



I See The Moon har potensial, men ender i mine øyne med å bli en av skivas svakheter. Det skal dog nevnes at dette nok sier mer om albumets øvrige låter, enn det gjør om I See The Moon. Det er ikke det at det er noen veldig dårlig låt, men med sine åtte minutter savner jeg variasjon, og noe av den eksperimenteringen som gjenspeiles i majoriteten av låtene. Instrumentale Death Is The Future er storslagen, men personlig savner jeg en vokal. Ispedd den særegne vokalen kunne denne trolig blitt hakket hvassere.

Albumets variasjon er en av dets klare forser. Danskens tredje fullengder er tidvis magisk, og vil nok ikke skuffe de som har trykket ham til sitt bryst. Forhåpentligvis vil også flere få øynene opp for denne over gjennomsnittlige kompetente musikeren. En musiker som serverer kvalitet over en lav sko.