I takkelisten til Graham Nash sin selvbiografi står det: «To Neil Young, the strangest of my friends. He remains true to himself, his family and his music». A Letter Home er et nytt eksempel på det Nash sikter til, både Youngs egenrådighet og hans ukonvensjonelle valg. På dette albumet har han spilt inn 11 kjente låter av artister som Bert Jansch, Bob Dylan, Willie Nelson, The Everly Brothers og Bruce Springsteen. Young har selvfølgelig gjort en vri på det og har valgt å spille inn låtene i Jack White sin Voice-O-Graph maskin fra 1947, en innspillingsbod der man kan spille inn en sang og få den trykt på vinyl med en gang. Slike boder var populære på tivoli, man kunne spille inn sin egen sang for et par mynter og ta den med hjem til sin mor. Boden er på størrelse med en telefonkiosk, så det er kun Neil med gitar eller piano, av og til med litt hjelp fra Jack White. Dette gjør at Youngs tolkninger høres ut som om de kommer fra en svunnen tid, med knitring og skraping på låtene. Dette er i klar motsetning til Youngs prosjekt og hjertebarn, PONO-spilleren som visstnok skal sprenge grenser når det gjelder lydkvalitet.

Albumet starter med et brev hjem fra Neil til sine døde foreldre med beskjed om at de må huske på å snakke med hverandre og at de skal hilse Ben Keith. En mildt sagt pussig åpning på albumet. Det er flere flotte og personlige tolkninger her, som for eksempel Dylans Girl From The North Country, Gordon Lightfoots Early Morning Rain og Everly Brothers sin I Wonder If I Care As Much, med Jack White som korist. Men den ene låten som skiller seg ut, som virkelig er gåsehudfremkallende er tolkningen av Bert Janschs Needle Of Death. Her hører man hvor mye Young har stjålet til sin egen Ambulance Blues fra mesterverket On The Beach (1974). Et virkelig magisk øyeblikk. Det er derimot litt vanskeligere å bli glad i Young og White sin slitsomme tolkning av On The Road Again (Willie Nelson), eller en uinspirert versjon av My Hometown (Bruce Springsteen).

A Letter Home er et eksentrisk, men vellykket prosjekt. Det er gjort med kjærlighet til et knippe klassiske låter og det er tydelig å høre at Young har kost seg med leketøyet til Jack White. A Letter Home viser at hvis låtmaterialet er godt nok vil det skinne i gjennom uansett innspillingsmetode. Young fortsetter å være tro mot seg selv og sin musikk. Det er derfor vi er så innmari glad i ham.