Det er to år siden First Aid Kit ga ut albumet The Lion’s Roar, et album hvis kvalitet gjorde seg bemerket langt utover söta brors (eller kanskje systers) landegrenser. Det å følge opp den bejublede forrigeplata er altså ingen «walk in the park».

Nok en gang leverer First Aid Kit et vell av gode folkpoplåter, deriblant de allerede utgitte singlene My Silver Lining og Cedar Lane. På førstnevnte beveger duoen seg i et enda tydeligere americana-univers enn tidligere. Den karakteristiske vokalen akkompagnert av et strykerbaserte lydbilde, danner en passe harmonisk og fartsfylt start på plata. Det skal vanskelig gjøres ikke å la sjelen varmes av bittersøte Cedar Lane, en låt der vokalsamarbeidet igjen står sentralt.

Mye har skjedd siden jentene lastet opp sin versjon av Fleet Foxes’ Tiger Mountain Peasant Song på YouTube i 2008, og dermed smeltet sine første hjerter. Den gangen var det vokalene som gjorde at man fikk øynene opp for jentene. Vokalharmonien, som med tiden har blitt en del av First Aid Kits identitet, er også i dag blant deres mest toneangivende elementer. Samspillet de to imellom er tidvis slående vakkert, noe især sistesporet A Long Time Ago står som et eksempel på. I motsetning til åpningslåta, er denne av den rolige sorten, og etterlater en sår, varm følelse. Shattered & Hollow beveger seg i de samme baner, men denne hakket hvassere.



Tekstmessig er svenskene bedre enn noen gang. Tekstene er mer sentimentale og såre enn tidligere. «I don’t know if I’m scared of dying, but I’m scared of living too fast, too slow», synger de i My Silver Lining. Lengsel og fremmedfølelse står sentralt denne gang, og det er hevet over tvil at det er patos som preger både lyrikk og fremføring. Kanskje i litt for stor grad til tider.

Den tidløse innpakningen, med varme folk-arrangementer i front, er nok en gang til stede. Og den balanserer fint med den moderne indiesounden. Ja, oppskriften blir faktisk litt for gjennomgående i lengden. Men med arrangementer og lydbilder som nå er større enn tidligere, levner det ingen tvil om at jentene har utviklet seg. Strykerinnslagene er vellåtende, og tjener mange av låtene til det bedre, deriblant ikke uefne Fleeting One og nevnte My Silver Lining. Det er tydelig at flere av impulsene nå kommer fra amerikanske ødemarker enn fra svenske skoger. Master Pretender er et slikt eksempel, det samme er countrylåta Heaven Knows. En låt som i mine øyne, eller ører, føles litt malplassert i selskapet med de ni andre låtene.

Jeg misunner kommende Slottsfjellfestival-gjengere. Klara og Johanna kommer nok til å skinne om kapp med en strålende ettermiddagssol, og det er ikke umulig at söderbergsøstrene trekker det lengste strået i en slik duell. First Aid Kit lever altså i beste velgående.