Sommeren har kommet, og festivalsesongen er i full blomstring. Vi er halvveis inn i året, og så langt har det vært et kvalitetsår fra kvinnene sin side. Angel Olsen, St. Vincent og Lykke Li har alle gitt ut fremragende utgivelser i år. Brooklyn-jenta Sharon Van Etten er intet unntak med hennes fjerdealbum Are We There. Denne gangen debuterer hun som eneste produsent på plata, etter å ha fått god hjelp fra blant annet Aaron Dessner fra The National tidligere. At hun har full kontroll avgjør utformingen av sporene betraktelig.

Albumet er en behagelig affære, fra den svevende åpneren Afraid of Nothing til den romslige avslutningen som er Every Time the Sun Comes Up. Sammenlignet med tidligere utgivelser er Are We There tidvis hakket mer luftig. Fortsatt er låtene herlig varierte. De fire første låtene beviser dette. Taking Chances er spissere enn åpneren, og singelen Your Love is Killing Me er kraftfull, ikke helt ulikt stilen til britiske Anna Calvi. Our Love har tilsynelatende elektroniske rytmer og en forsiktig vokal som kler hverandre pent.



Sånn sett blir ikke Are We There kjedelig. Selv de låtene som kan ligne noe på hverandre er det alltid en annerledes ny detalj å legge merke til, som de bastante slagene i Nothing Will Change, eller keyboardet og hornblåserne på Tarifa. Selv om dette jevnt over er et svært sterkt album har også denne et par svakheter. I Know er en pen og pianotung sololåt fra Van Etten som blir litt for tørr sammenlignet med resten av plata. Og ja, det er noen få repetative momenter. Men generelt sett er det mest ros og lite ris å dele ut.

Hennes selvproduserte utgivelse viser mer selvsikkerhet enn hun har gjort før. Van Etten viser en fortreffelig evne til å kontrollere både stemmen og instrumentene hennes. Fargepaletten inneholder mindre gitar enn gjennombruddet Tramp fra 2012, og mer tangentinstrumenter, blåsere og prosesserte elektroniske rytmer. Lyrisk sett er hun intim og åpen med gripende historier om knuste hjerter, og hennes myke, men bestemte stemme gjør det hele varmt og gledelig melankolsk.



Sharon Van Ettens fjerde er full av låter som alle har noe spesielt ved seg. Det hun formidler er ektefølt, og hun har fått en sikkerhet som gjør at hun er mer versatil enn før. Låtene er levende og forseggjort på elegant vis. Det sporadiske gjentagende øyeblikket som skjer noen få ganger i løpet av albumet betyr egentlig lite når det resterende innholdet i sangene tas inn i betraktning. En plate som kan fremkalle en tåre eller to med et smil. Are We There er en gjennomført og emosjonell musikkopplevelse.