I 2011 ga Leicester-gutta i Kasabian ut albumet Velociraptor!, et album som viste et langt voksnere og mer eksperimentelt band enn vi tidligere hadde fått møte. Den gang var det neste på grensen til FOR eksperimentelt, med etniske toner, enorme mengder lag og detaljer, og både tekster og melodier som tok fansen tid å bli vant til. Til tross for at de utfordret lytterne sine, sto de etter albumslippet igjen som et av få band som føltes som et tilnærmet futuristisk Beatles, med et spennende lydbilde som pekte både forover og bakover i tid.

Nå, tre år senere er Tom Meighan & co klare med sitt femte studioalbum, smart nok kalt 48:13, etter spilletiden til skiva. Allerede før albumslipp har vi fått høre et par smakebiter, blant annet i form av singelen Eez-Eh, en låt som langt på vei bekreftet bandets påstander om at de denne gang hadde strippet lydbildet voldsomt tilbake. Der de før ville lagt på enda fler lag, har de denne gang fjernet dem isteden og fokusert på et renere og mer rett frem lydbilde. Og når man setter på skiva og førstelåt Bumblebee setter i gang etter introen (Shiva), kjenner man umiddelbart igjen den elektroniske kjepphøye stilen man forbinder med tidlig. Dette er mer Fire og Processed Beats enn Acid Turkish Bath. Det er cocky, det er "lad rock" og det er et band med selvtillit større enn hovedscenen de skal dominere som hovedheadlinere på Glastonbury senere denne måneden.

Stevie er til tross for sin tidlige plassering en av skivas absolutte høydepunkter, en stor låt som tar litt av det Kasabian man ble kjent med på tidligere plater, og viderefører det inn i det Kasabian vi kjenner i dag. Her er det blåsere og kor og stor lyd gjennom hele låta, og guttene ser ut til å ha glemt at de skulle strippe tilbake lydbildet noe – men hvem bryr seg når resultatet er så grandiost som dette? Et triumftog av en kamplåt, og en låt som kommer til å sette spor hos livepublikum utover sommeren. Også Treat henter opp arven fra tidlig Kasabian og låter som West Ryder Pauper Lunatic Asylums Take Aim. Med repetative og småhypnotiske tekster ("Everybody knows I work it/Work it like a treat") og et rytmisk lydbilde, passer den bedre på klubb- og dansegulvet enn noe guttene har gjort på fler år. Med to vokalister på laget dekker bandet to svært forskjellige musikalske retninger som knyttes sammen av det resterende lydbildet. Der Tom Meighan står for den enkle tøffing-knyttneve-i-trynet-delen av musikken, som på nettopp Treat, har man hans rake motsetning i makker Serge Pizzorno som med en fantastisk følsom og Lennon-esque stemme står for melodiske nydelige partier og låter i andre enden av skalaen.

Noen av disse er Bow og den vakre og sterkt politiske Glass, som luller deg inn i skjør bomull før den plutselig snur på femøringen med gjesteartist Suli Breaks som lever sannheter som perler på en snor og gir deg en brå oppvåkning fra den myke vakre fantasien: "All it took was a staff to part the Red Sea /All it took was a bus to Montgomery / A single woman who refused to give up her seat / We fought an entire army with a bouquet of flowers back in the ‘70’s / But now you’re taught to remain without will until you run out of energy". Ikke alle låtene er like imponerende, og plata har noen dødpunkter som ikke nødvendigvis er dårlige, men som ikke utgjør noen form for høydepunkter eller som sitter igjen i minnet selv etter at de er spilt flere ganger. Det er da låter som singelen Eez-eh kommer og redder dagen, til tross for banale tekster og en over-the-top selvhøytidelighet som ikke bør taes så altfor seriøst. En voldsomt dansbar låt som vil gjøre seg svært godt både live og på klubber, og et bevis på at færre detaljer og et mindre komplekst lydbilde ikke nødvendigvis gjør musikken mindre!

Det hele avsluttes med S.P.S (kort for “Scissor Paper Stone” - Må ikke forveksles med I.D. og L.S.F - gutta er glade i forkortelser), en nydelig country-inspirert ballade med vokalharmonier. Skrevet og sunget av Serge om og for Tom, er den ment som en låt for det perfekte øyeblikket, og "A little hug at the end": "Didn't we all have such a good time? Didn't we all have the greatest night"

48:13 er et stort skritt til side for Velociraptor!, et stort skritt tilbake til det Kasabian fansen kjenner og elsker, og samtidig et stort skritt inn i fremtiden for Leicester-gutta. Med dette albumet tar de, bokstavelig talt, steget inn på de store scenene,