Etter å ha sluppet megasuksessen Hospice i 2009, klarte The Antlers knappe to år senere å slippe nok en magisk plate i form av Burst Apart. Mellom det spilte de også blant annet en dyvakker konsert på Hovefestivalen i 2010. Før de igjen gjester Oslo i november har de litt å overbevise med når de nå slipper femtealbumet Familiars.

Som albumtitelen tilsier, er det absolutt familiære toner fra Brooklyn-bandet. Sammen med ambient indie-rock kombinerer de i større grad her myke blåsere, som pent danderer låter som Hotel og singelen Palace. Men sett gjennom alle lagene er det alt i alt fortsatt god, gammel The Antlers-musikk å finne her. Det er ingen revolusjon fra deres side, men det er i hvert fall flott å høre på. Parade, som diskutabelt er én av Familiars sine beste, inkorporerer ren gitar og bass med lette rytmer og romklang, og reiser seg vokalmessig med nevnte blåsere. Lekkert er det.



Ingen av låtene er nevneverdig korte, i og med at alle klokker inn på minst fem minutter hver. Én av to på over syv minutter, Doppelgänger, sliter ikke med å fylle denne tiden, med sin tåkete, mystiske utførelse. Sett i perspektiv kunne de fleste låtene sikkert ha fått klippet av litt av tiden sin, siden plata kan være noe lik i lengden. På samme tid er komposisjonen til hver av låtene, med alle sine lag og detaljer, verdifulle komponenter som egentlig kan fylle plassen de har fått. Nesten åtte minutter lange Revisited er på grensa, fordi den ikke gjennomgår noen drastiske endringer underveis, men den er såpass fyldig med trompeter, fioliner og knall gitarklimpring at det funker.

Burst Apart kan nå ses som et slags mellomledd mellom Hospice og Familiars, der sistnevnte er «tyngre» på The Antlers-måten. Fans som forguder det lavmælte eposet som er Hospice, og ikke likte forrige plate, vil sånn sett kanskje ikke like begeistret denne gangen heller. Allerede har jeg nevnt flere låter som tar seg godt ut på denne plata, uten å trekke fram dystre Director som et av deres sterkeste kort. I samme kortstokk er både Surrender og Intruders foreløpig svakere enn resten av bunken. Men selv disse har sine gode partier. Det er ingen dårlige låter i den forstand på LPen, eller noen man skal styre unna. Alle treffer bare ikke blinken like bra.



Selv på sin femte viser The Antlers at deres sjelfulle melankoli ikke er oppbrukt helt ennå. Musikken deres er som oftest massasje for ørene, men på Familiars blir låtene tidvis litt like og langstrakte. Plata er dog en skikkelig lekkerbisken, med opptil flere høydepunkter. Veldig pen, gjennomtenkt og vel utført. The Antlers viser en fin utvikling som vil bli likt av mange.