
Jungle
Jungle
Årets mest funky album?
Med strøkne singler som The Heat, Time og Busy Earnin' kom det ikke som noe stort sjokk at debutplata til britiske Jungle leverer varene - og vel så det. Her går det i nedtonet funk, ispedd tropiske rytmer, falsettoer og en bass som kjennes dypt i mellomgulvet. Din perfekte sensommer-jam, med andre ord.
Jungle har lenge intyllet seg i mystikk og fargerike promo shots - som morsomt nok har vist helt andre personer enn de som faktisk står bak. Det er ikke noe nytt at et band i vår internett-generasjon prøver å skape en hype ved å skjule sin identitet, og det fikk i det minste musikkbloggene på gli. Kanskje er det heller ikke så rart at de gikk under navnene T og J inntil helt nylig. Nå vet vi i midlertidig at det er Josh Lloyd-Watson and Tom McFarland som står bak; to hvite, middelklassegutter fra Vest-London som har vært kompiser siden de var ni.
De kan være så middelklasse de bare vil - debutplata er i hvert fall alt annet enn middelmådig. Låtene er nærmest hypnotiserende i sin enkelthet, og gjør at det er vanskelig å ikke skru på repeat når plata er gjennomlyttet. Det er med andre ord en helhetlig debut, som gjør seg like godt som bakgrunnsmusikk på vors som på full guffe i hodetelefonene.
Risikoen med slike helhetlige plater er at de fort kan bli noe ensformige. Jungle har flettet mange elementer inn i musikken sin, og det blir aldri direkte kjedelig å høre på. Det kan derimot være en smule smooth for noen, og låtene bruker saktens de samme virkemidlene (les: falsetto-refreng). Ei heller er det mye visdom eller ekte følelser å spore i tekstene. Jungle er distansert kule og nonchalante - akkurat slik vi liker det i internett-alderen.
Et stort pluss er forøvrig musikkvideoene duoen så langt har gitt ut. (Noen som vet om de er sponset av Adidas?)
Soundcloud
Jungle har lenge intyllet seg i mystikk og fargerike promo shots - som morsomt nok har vist helt andre personer enn de som faktisk står bak. Det er ikke noe nytt at et band i vår internett-generasjon prøver å skape en hype ved å skjule sin identitet, og det fikk i det minste musikkbloggene på gli. Kanskje er det heller ikke så rart at de gikk under navnene T og J inntil helt nylig. Nå vet vi i midlertidig at det er Josh Lloyd-Watson and Tom McFarland som står bak; to hvite, middelklassegutter fra Vest-London som har vært kompiser siden de var ni.
De kan være så middelklasse de bare vil - debutplata er i hvert fall alt annet enn middelmådig. Låtene er nærmest hypnotiserende i sin enkelthet, og gjør at det er vanskelig å ikke skru på repeat når plata er gjennomlyttet. Det er med andre ord en helhetlig debut, som gjør seg like godt som bakgrunnsmusikk på vors som på full guffe i hodetelefonene.
Risikoen med slike helhetlige plater er at de fort kan bli noe ensformige. Jungle har flettet mange elementer inn i musikken sin, og det blir aldri direkte kjedelig å høre på. Det kan derimot være en smule smooth for noen, og låtene bruker saktens de samme virkemidlene (les: falsetto-refreng). Ei heller er det mye visdom eller ekte følelser å spore i tekstene. Jungle er distansert kule og nonchalante - akkurat slik vi liker det i internett-alderen.
Et stort pluss er forøvrig musikkvideoene duoen så langt har gitt ut. (Noen som vet om de er sponset av Adidas?)
Soundcloud
FLERE ANMELDELSER
Sigrid - How to Let Go
Den sunnmørske popartisten viser at det andre albumet ikke behøver å være vanskelig likevel. >>
Erlend Ropstad - Gleden & Sorgen
Erlend Ropstad leverer varene igjen, selv om Gleden & Sorgen ikke når helt opp til de forrige utgivelsene >>
Wet Leg - Wet Leg
Wet Leg lager leken indie for de som elsker indie, og som også kan konvertere skeptikerne. >>
Tears for Fears - The Tipping Point
Ikke mye pastell og 80-talls-vibber igjen, men desto mer substans. >>