Den tidligere Rilo Kiley-vokalisten Jenny Lewis er tilbake med sitt første soloalbum siden 2008s Acid Tongue. I år har plata fått navnet The Voyager, og hadde tydeligvis sitt utspring i oppløsningen av Rilo Kiley.

Lewis har uttalt til Rolling Stone at prosessen med å lage The Voyager fikk henne gjennom en av de tøffeste periodene i hennes liv. Det kan virke som om Jenny Lewis ikke har så mye annet enn tøffe perioder i livet sitt, og det har gitt grobunn for en hel del god altpop med originale tekster - nærmest fritt for klisjeér. Tidligere, altså.

The Voyager starter med to spor som låter så ekstremt flosklete 90-talls at jeg må dobbeltsjekke at jeg har fått riktig plate. Disse to låtene høres ut som om de er produsert for en eller annen døll Disney-produksjon, og jeg frykter det verste. Det er ikke før låt nummer tre, Just One Of The Guys at jeg drar kjensel på den frekke Lewis fra Acid Tongue og Rilo Kiley. Et melodisk befriende refreng og særegne vokalprestasjoner sørger for at det er håp for resten av plata likevel.

Men; det er en klar berg-og-dalbane i dette stykket musikk. Det som tidvis frister til ros blir stadig revet ned av enda en supergenerisk poplåt i Sheryl Crowe-land. Der den seige og fengende Slippery Slopes minner om Claudia Gonson fra The Magnetic Fields, blir Late Bloomer en flashback til den country-kanalen vi hadde som kanal nummer 9 på TV-en i kjellerstua på 90-tallet.

Jenny Lewis trenger å klargjøre for seg selv hvilken artist hun vil være, enten en Shania Twain/Sheryl Crowe-ripoff, eller den sterke, originale låtskriveren hun tidligere har vært. Kanskje det er alderen som gjør henne usikker, men hun mister grepet fullstendig fra tid til annen på The Voyager. Det var mye bra på 90-tallet, men popmusikken var vanvittig generisk og intetsigende den gang. Det er ingenting en så tilsynelatende kreativ og nyskapende musiker som Jenny Lewis burde etterape. Heldigvis er det som nevnt noen spor som gjør susen fremdeles - noe som bidrar til å dra opp totalinntrykket en smule.