Inntil jeg begynte forarbeidet til denne anmeldelsen trodde jeg at Sune Rose Wagner og Sharin Foo var et ektepar, samboende eller i hvert fall kjærester. Det er ingen som har fortalt meg dette, og jeg har ikke lest det noe sted, men det så bare slik ut på plateomslagene deres. Mørke, noe mystiske og kule Wagner er estetisk sett komplementær til den lyse, vakre og tilsynelatende forføriske Foo, og søt musikk har definitivt oppstått i møtet mellom dem. De er altså ikke et par, men bandkollegaer og den faste kjernen i det danske bandet the Raveonettes.

The Raveonettes debuterte i 2002 med epen Whip It On der alle låtene tok utgangspunkt I tonearten b-moll. Den første langspilleren Chain Gang Of Love kom året etter, og besto av 13 låter i b-dur. Musikken fikk derfor den litt sleivete merkelappen «dogme-rock», et slags musikalsk tilsvar til Lars Von Triers og Thomas Vinterbergs Dogme 95. Dogmene var et sett regler som skulle fremheve historien og skuespillet framfor effektmakeri. Regelboka til låtskriver Wagner ble etter hvert betydelig utvidet, noe som resulterte i bandets hittil beste utgivelse i 2007 Lust Lust Lust. Siden den gang har bandet gitt ut ytterligere fire plater som dynker sekstitallets vokalharmonier i gitarstøy. Den siste kom nokså nylig og bærer navnet Pe’ahi (hawaiisk for «bølge», stedsnavn på populært surfeområde kjent for enorme bølger på Hawaii).

Jeg må ty til et par marine metaforer for å beskrive musikken. En jevn gitarstrøm ligger til grunn for hele plata, strømmen blir tidvis brutt av støybølger som senere går over i behagelige bølgeskvulp. Det er lett å la seg rive med av både strømmen og bølgen, å holde på flyten krever imidlertid en viss oppmerksomhet.

Enkelte av låtene er vanskelige å skille fra hverandre. Sisters, Killer in the Streets og Wake Me Up er alle bygd opp av vers og mellomspill. Poplåter trenger ikke nødvendigvis refreng, men de ovennevnte låtene mangler alle en melodikrok for å kunne holde på lytteren. Z-Boys føyer seg fint inn i denne litt anonyme låtrekka, inntil den overraskende brytes av og avsluttes med et nydelig instrumentalparti. De smektende gitarene innleder samtidig resten av plata, som er betydelig mer fengende. A Hell Below og The Rains of May er drivende gode poplåter, mens When Night Is Almost Done fører lytteren inn I et rolig og rørende spor.

Raveonettes belyser kjærlighetens skyggeside på Pe’ahi. Wagners tekster inneholder noen bitende linjer:

«I don't feel like going to the movies tonight.
Why don't we stroll to the cemetery.
To remind you where you'll end up if you fuck around again.”
(fra A Hell Below)

“When our love dies
Do we die too?
When the sun drowns
Do we drown too?
I wasted my time with you tonight
I wish I could see behind your eyes
Another day another year
What goes on behind your tears”
(fra When Night Is Almost Done)

Rolling Stone-redaktør David Fricke oppdaget the Raveonettes på en festival Danmark i 2002. Med musikkjournalistens gjenkjennelige sensasjonshunger omtalte han bandet som ”The best band I’ve seen in years”. “The Raveonettes are not only Denmark's hot gift to the New Garage.They make tight blazing pop of the top order, the kind that can quickly become a personal passion -- and a radio phenomenon”, skrev Fricke senere samme år. New Garage-bølgen (eller muligens krusningen) døde snart ut, og i dragsuget forsvant the Raveonetts fra den internasjonale musikkoffentlighetens søkelys. Tolv år og fem fine plater senere gir bandet ut nok et solid album som attpåtil er oppkalt etter en bølge. Denne bølgen har kraft nok til å holde utover høsten og inn i neste år.