Da hadde tittelen vært Runes. Med sangtitler som Watcher og Last of the Ice er det ingen tvil om hvor denne melodiøse og hardtslående plata tar tankene mine. Runes’ tematiske røde tråd står i stil med deres tidligere album, men denne gangen på et langt mer storslått nivå. Det er nok bare et sammentreff av tidspunktet plata ble sluppet på og tidspunktet jeg så sist sesong av den populære serien, men for mitt vedkomne ble det et vakkert sammentreff.

Bury Tomorrow har alltid vært et talentfullt band som er kjent for å lage fest for fansen. Portraits fra 2009 er spekket av godbiter, men ble aldri noen stor suksess. Oppfølgeren The Union of Crowns fra 2012 gjorde det bedre med en tydeligere tematikk fra engelsk historie og den fan-vennlige førstesingelen Lionheart. Likevel er det med Runes bandet ser ut som å ha funnet sin endelige stil og veien opp mot de større arenaene er ikke lenger like lang.

Noe sier meg at Christian Dawson, bandets relativt ferske gitarist, skal ha mye av æren for at bandet tar steget opp mot headliner-gigs og større scener i festivalsammenheng. Riffene er tyngre, samspillet er bedre og produksjonen er styrket. Samtidig som bandet primært holder seg til metalcore, er denne platen et steg nærmere klassisk metal. At bandet har latt seg inspirere av band som Slipknot og Killswitch Engage er stadig mer tydelig.


Det aller deiligste med Runes er den herlige vokalblandingen. Clean-vokalist Jason Cameron har et stemmebånd som skapt for sjangeren, og growl-vokalist Davyd Winter Bates er blitt en komfortabel frontmann med autoritet i stemmen og forbedret vokal. Førstesingelen Man on Fire sparker i gang plata og fenger fra første riff. Sangen setter på mange måter standarden for plata stilmessig, som består av en stor del riff, storslåtte refreng og en aggressiv growl. Samtidig er nok Man on Fire en mer «radiovennlig» låt enn noe stort kunstverk. På andresingelen Watcher kjøres tempoet opp og låta fremstår som en av platens store høydepunkter. Of Glory starter som en energibombe som vil få ethvert publikum til å hoppe. Runeshar også flere underdogs som trenger litt mer tid, men albumet blir bedre og bedre for hver gang det treffer trommehinnene. Shadow, a Creator har tempo og aggressivitet og er en soleklar circlepit-låt. Bassist Daniel Winter Bates beskriver den som «We’re gonna open this song up, and you’re just gonna be circlepitting your nuts of!” hvilket passende beskriver låta. En annen godbit er Another Journey som kombinerer tunge riff, gåsehud og en god dose cheesiness.

Etter en del startvansker og nesten-oppløsning har Bury Tomorrow hold fast på sin stil, sin identitet, hvilket er deilig å se at lønner seg til slutt. Det skal sies at plata ikke er overdrevent nyskapende og kan virke litt vell forutsigbar, men når man finner seg en livrett med en solid oppskrift så skal det noen porsjoner til før man blir lei.