Robert Plant har gjennom hele sin musikalske karriere vært kunstnerisk og ønsker stadig å utforske nye veier. Som frontfigur i et av historiens største og mest betydningsfulle rockeband, ble Plant et ikon innen rockemusikk. Siden Led Zeppelins oppløsning har Plants to gjenlevende tidligere bandkamerater, Jimmy Page og John Paul Jones, stort sett holdt seg til tradisjonell hardrock. Men den virkelige kunstneren i bandet, Plant, ønsket ikke å holde seg til gamle bragder og ville gå nye veier med sin solokarriere. Siden 1982 har Plant gitt ut flere soloplater med varierende hell hos både kritikere og publikum. I livesammenheng er imidlertid alltid Plant i storform, noe han viste under sin eneste Norgeskonsert under årets Bergenfest. Undertegnedes forventningene var derfor store foran Led Zeppelin-legendens tiende soloalbum. Og forventningene innfrir, til de grader.

Denne gangen er The Sensational Space Shifters (som også bistod Plant under årets turne) backingband. På Lullaby and… the Ceaseless Roar har Plant virkelig klart å hente frem meget gode og talentfulle musikere. Ingen av de to gitaristene Justin Adams eller Liam ”Skin” Tyson er noen ny Jimmy Page men fører i stedet sitt eget, personlige uttrykk hele veien, kommer med den ene flotte gitarlinjen etter den andre, og leverer gode riff som få. Flere sanger har dessuten innslag av keltisk folkemusikk, noe som kler albumets lydbilde mesterlig. Albumet har større spennvidde lydmessig enn noen gang.

De to første sporene, Little Maggie og Rainbow, ble begge to spilt live under Bergenfest i sommer, og gjør seg svært godt i studioformat også. Dette er sanger som lett kunne glidd inn på en av Led Zeppelins senere plater. Plant vet å hente inspirasjon fra sine bluesrøtter denne gangen, noe særlig Rainbow viser tydelig. Turn it Up serverer det tøffeste riffet fra Robert Plant på mange år, og har så avgjort mye zeppelinsk over seg; særlig trommene, hvor det høres ut som om John ”Bonzo” Bonham har stått opp fra de døde. På de obligatoriske balladene, i form av A Stolen Kiss og den majestetiske House of Love får Plants stemmeprakt vist seg frem på sitt beste. Plant har for vane å ha med noen coverlåter på sine album, og Lullaby and… er intet unntak. Tolkningen av Lead Belly-klassikeren Poor Howard , med panfløyter og banjo, er svært dyktig utført og går absolutt originalen en høy gang.

Man kan til tider merke at Plants stemme lider av ustabilitet, og ikke klarer å nå like høye toner som i glansdagene. Det er selvsagt vanskelig å forvente noe annet når han fylte 66 år 20. august, men at stemmen har klart å holde seg så godt står det stor respekt av. Ved denne anledning har Plant selv valgt å produsere albumet, hvilket har vært et klokt trekk.

Lullaby and… the Ceaseless Roar viser Robert Plant utfolde seg innen en enorm bredde stilarter, og kan på flere måter sees på som en oppsummering av musikken Plant har utforsket i løpet av sin lange og innholdsrike karriere. En fantastisk plate som viser at gamle legender fremdeles kan komme med betydningsfulle bidrag til musikken.