Du må bare like Ace Frehley. Han var alltid det kuleste Kiss-medlemmet, på tross av at han har gjort mye dumt i rus og under fyllekuler. Men i motsetning til den første tromissen i Kiss, Peter Criss, har Ace aldri lagt skylden på andre for sine feilskjær i livet.

Etter å ha vært litt ut og inn av Kiss forlot Ace bandet for godt etter bandets farvelturne i 2002. Da hadde han vært med på gjenforeningen siden 1996, fjorten år etter at han forlot bandet for første gang.

Da alle Kiss-medlemmene i 1978 ga ut soloalbum på samme dag var Ace sitt det udiskutabelt beste. Dette overrasket nok ikke minst de andre Kiss-medlemmene, som på denne tiden så på Ace som en taper som ikke levde opp til sitt potensiale. Ace hoppet av Kiss første gang i 1982.

Ace ga ikke ut noe mellom 1989 og 2009, og albumet Anomaly fra 2009 var ikke noe høydepunkt. Derfor var overraskelsen min stor da jeg satte på Space Invader. For her har vi en Ace Frehley som er på høyde med han som skrev de beste tøyserockelåtene til Kiss i en heller svak periode for bandet på begynnelsen av 80-tallet. Han sier selv at han er nykter igjen, for ørtende gang, og det er nesten som man tror ham.

Han lever fortsatt opp til Space Ace-ryktet sitt og det meste, både cover, image og låter er relatert til romfart. Og for et rock’n’roll album!

Jada, det er enkelt, og noen stor vokalist er han ikke, men dette er rock akkurat som det skal være. Artig, fengende og med masse herlig gitaronanering, uten at det blir skrytete. Dette er tidløs rock med en fot i 70-tallet og en fot i 80-tallet. En sjanger som 90-tallet fortvilt forsøkte å ta livet av, uten å lykkes.

Det starter med tittellåten Space Invader som har et absolutt herlig refreng som gjør at man bare vil reise seg, gjøre devil horned salute, og headbange i vei. Gimme a Feelin’, som er første single, er ingen dårlig oppfølger og du storkoser deg når låten I wanna Hold You minner deg om hvor artig Kiss til tider er. Tekstene skal selvsagt ikke analyseres alt for nøye, spesielt ikke på herlig infantile låten Toys.

Immortal Pleasures kommer som en liksom-ballade på det perfekte tidspunkt på platen. Denne blir etterfulgt av Ozzy Osbourne-aktige Inside the Vortex, som er et av platens høydepunkt. Og det er ikke bare Ozzy som har inspirert Ace. Introen til What Every Girl Wants er pur Slade, nærmere bestemt Goodbuy t’Jane.

Det eneste unødvendige på platen er en totalt hjernedød kopi av Steve Miller Bands The Joker, visstnok inkludert fordi plateselskapet insisterte. Antagelig fordi man vil forsøke å få til en hit, slik Ace fikk på debutalbumet via New York Groove. Den sju minutter lange instrumentalen Starship er også en heller kjedelig affære.

Men jeg kan tilgi Ace disse når han tar romfartsanalogen totalt ut på Past the Milky Way og synger «I’m running out of Oxygene, but I still got my guitar.» Det er alt vi ber om Ace!