Ace Frehley
Space Invader
Rockehelt fra verdensrommet har mer enn nok oksygen i seg fortsatt.
Du må bare like Ace Frehley. Han var alltid det kuleste Kiss-medlemmet, på tross av at han har gjort mye dumt i rus og under fyllekuler. Men i motsetning til den første tromissen i Kiss, Peter Criss, har Ace aldri lagt skylden på andre for sine feilskjær i livet.
Etter å ha vært litt ut og inn av Kiss forlot Ace bandet for godt etter bandets farvelturne i 2002. Da hadde han vært med på gjenforeningen siden 1996, fjorten år etter at han forlot bandet for første gang.
Da alle Kiss-medlemmene i 1978 ga ut soloalbum på samme dag var Ace sitt det udiskutabelt beste. Dette overrasket nok ikke minst de andre Kiss-medlemmene, som på denne tiden så på Ace som en taper som ikke levde opp til sitt potensiale. Ace hoppet av Kiss første gang i 1982.
Ace ga ikke ut noe mellom 1989 og 2009, og albumet Anomaly fra 2009 var ikke noe høydepunkt. Derfor var overraskelsen min stor da jeg satte på Space Invader. For her har vi en Ace Frehley som er på høyde med han som skrev de beste tøyserockelåtene til Kiss i en heller svak periode for bandet på begynnelsen av 80-tallet. Han sier selv at han er nykter igjen, for ørtende gang, og det er nesten som man tror ham.
Han lever fortsatt opp til Space Ace-ryktet sitt og det meste, både cover, image og låter er relatert til romfart. Og for et rock’n’roll album!
Jada, det er enkelt, og noen stor vokalist er han ikke, men dette er rock akkurat som det skal være. Artig, fengende og med masse herlig gitaronanering, uten at det blir skrytete. Dette er tidløs rock med en fot i 70-tallet og en fot i 80-tallet. En sjanger som 90-tallet fortvilt forsøkte å ta livet av, uten å lykkes.
Det starter med tittellåten Space Invader som har et absolutt herlig refreng som gjør at man bare vil reise seg, gjøre devil horned salute, og headbange i vei. Gimme a Feelin’, som er første single, er ingen dårlig oppfølger og du storkoser deg når låten I wanna Hold You minner deg om hvor artig Kiss til tider er. Tekstene skal selvsagt ikke analyseres alt for nøye, spesielt ikke på herlig infantile låten Toys.
Immortal Pleasures kommer som en liksom-ballade på det perfekte tidspunkt på platen. Denne blir etterfulgt av Ozzy Osbourne-aktige Inside the Vortex, som er et av platens høydepunkt. Og det er ikke bare Ozzy som har inspirert Ace. Introen til What Every Girl Wants er pur Slade, nærmere bestemt Goodbuy t’Jane.
Det eneste unødvendige på platen er en totalt hjernedød kopi av Steve Miller Bands The Joker, visstnok inkludert fordi plateselskapet insisterte. Antagelig fordi man vil forsøke å få til en hit, slik Ace fikk på debutalbumet via New York Groove. Den sju minutter lange instrumentalen Starship er også en heller kjedelig affære.
Men jeg kan tilgi Ace disse når han tar romfartsanalogen totalt ut på Past the Milky Way og synger «I’m running out of Oxygene, but I still got my guitar.» Det er alt vi ber om Ace!
Etter å ha vært litt ut og inn av Kiss forlot Ace bandet for godt etter bandets farvelturne i 2002. Da hadde han vært med på gjenforeningen siden 1996, fjorten år etter at han forlot bandet for første gang.
Da alle Kiss-medlemmene i 1978 ga ut soloalbum på samme dag var Ace sitt det udiskutabelt beste. Dette overrasket nok ikke minst de andre Kiss-medlemmene, som på denne tiden så på Ace som en taper som ikke levde opp til sitt potensiale. Ace hoppet av Kiss første gang i 1982.
Ace ga ikke ut noe mellom 1989 og 2009, og albumet Anomaly fra 2009 var ikke noe høydepunkt. Derfor var overraskelsen min stor da jeg satte på Space Invader. For her har vi en Ace Frehley som er på høyde med han som skrev de beste tøyserockelåtene til Kiss i en heller svak periode for bandet på begynnelsen av 80-tallet. Han sier selv at han er nykter igjen, for ørtende gang, og det er nesten som man tror ham.
Han lever fortsatt opp til Space Ace-ryktet sitt og det meste, både cover, image og låter er relatert til romfart. Og for et rock’n’roll album!
Jada, det er enkelt, og noen stor vokalist er han ikke, men dette er rock akkurat som det skal være. Artig, fengende og med masse herlig gitaronanering, uten at det blir skrytete. Dette er tidløs rock med en fot i 70-tallet og en fot i 80-tallet. En sjanger som 90-tallet fortvilt forsøkte å ta livet av, uten å lykkes.
Det starter med tittellåten Space Invader som har et absolutt herlig refreng som gjør at man bare vil reise seg, gjøre devil horned salute, og headbange i vei. Gimme a Feelin’, som er første single, er ingen dårlig oppfølger og du storkoser deg når låten I wanna Hold You minner deg om hvor artig Kiss til tider er. Tekstene skal selvsagt ikke analyseres alt for nøye, spesielt ikke på herlig infantile låten Toys.
Immortal Pleasures kommer som en liksom-ballade på det perfekte tidspunkt på platen. Denne blir etterfulgt av Ozzy Osbourne-aktige Inside the Vortex, som er et av platens høydepunkt. Og det er ikke bare Ozzy som har inspirert Ace. Introen til What Every Girl Wants er pur Slade, nærmere bestemt Goodbuy t’Jane.
Det eneste unødvendige på platen er en totalt hjernedød kopi av Steve Miller Bands The Joker, visstnok inkludert fordi plateselskapet insisterte. Antagelig fordi man vil forsøke å få til en hit, slik Ace fikk på debutalbumet via New York Groove. Den sju minutter lange instrumentalen Starship er også en heller kjedelig affære.
Men jeg kan tilgi Ace disse når han tar romfartsanalogen totalt ut på Past the Milky Way og synger «I’m running out of Oxygene, but I still got my guitar.» Det er alt vi ber om Ace!
FLERE ANMELDELSER
Chelsea Wolfe - She Reaches Out To She Reaches Out To She
Chelsea Wolfe sitt syvende studioalbum er hennes sterkeste utgivelse på flere år. >>
Metteson - Look To A Star
Etterlengtet og solid debut etterlater oss tilstrekkelig forsynt heller enn sulten på mer. >>
Bokassa - All Out Of Dreams
Bomber og granater, kuler og krutt. Bokassa leverer blitzkrieg rock full av høyspenning. >>
Skvadron - Står i Flammer
Det nokså ferske bandet Skvadron er ute med sitt andre album, og det har vorte ei berg og dal-bane, fylt av energi, høge toppar, og eit par skarpe svingar. >>
Sivert Høyem - On An Island
Nordlys i lydformat. For å oppleve nordlys må man være tålmodig og i riktige omgivelser. Med det som premiss er Sivert Høyem ikonisk. >>