Det er blitt over tretti år siden Swans startet opp og i år kom deres trettende album; det to timer lange To Be Kind. Bandet som er oppkalt etter fuglearten, klarer i To Be Kind å fremstille seg nøyaktig slik vokalisten Michael Gira beskriver svaner som: majestetiske, vakre skapninger med et virkelig stygt temperament.

Og det er virkelig et stygt temperament i To Be Kind. Åpningslåten Screen Shot som begynner med et enkelt stammende gitarriff, og som i likhet med alle låtene i albumet drives av en fascinerende kraft. Giras nærmest primitive lyriske levering forteller om menneskelig tilstand og trang, våre selvpålagte begrensninger og egen lykke. Om albumet er utgangspunktet, fremstår Michael Gira som en allmektig Gud som gir grunnlag for spørsmål om essensielle menneskelige opplevelser og behov.

For en gammel Swans bekjent så er enkelte låter å kjenne igjen fra blant annet live-opptredener og demo cd-en Not Here, Not Now. Dog, verken for en gammel eller en en ny lytter vil ikke dette føles som en begrensning der alt presenteres i et veldig nytt format. Det er god produksjon med tykkere bass og tyngre gitarer, og forbedring i vokaler, om en kan våge seg til å si noe slik om Giras vokalprestasjoner. Der deres forrige album, The Seer, var mer distansert, føles To Be Kind mer bestemt. Det føles mer nært og det til tross for at de har kun har vokst seg større instrumentalt. The Seer virker som om å på mange måter ha vært en grunnpilar som førte til at To Be Kind beveget seg i den retningen den har gjort, og det er vi glade for.

Til tross for at tittelen er To Be Kind, er albumet alt annet enn vennlig. Men det er ikke skummelt på en måte hvor lytteren stadig skvetter av frykt. Albumet er best beskrevet som ekkelt og urovekkende. På en slik måte Stanley Kubrick-filmer ville vært om de dvelte ved de uutholdelige øyeblikkene, uten å aldri helt gi etter for lystene. Et godt eksempel på dette er også en av de flotteste øyeblikkene på hele albumet, den strålende oppbyggingen mot slutten av A Little God In My Hands. Den virker nesten sing-along vennlig med et uhyggelig kor som i bakgrunnen gjentar ”Summon my soul so part” akkompagnert med et flott crescendo.

Den fjerde og lengste låten i albumet er todelt. Første halvdel, Bring The Sun, begynner tungt og hamrende, og er en av låtene som bærer likheter til The Seer. Dette gir det hele en fin og svært velkommen variasjon. I andre halvdel begynner Toussaint L’Ouverture , som i likhet med Just A Little Boy er dedikert til noen. Denne gangen er det den franske revolusjonæren. Låten skiller seg ut på forskjellige måter, først og fremst fordi den er på fransk og har et rolige tempoet som komplimenterer den første halvdelen, og til slutt fordi den henvender seg direkte til Toussaint, og det han kjempet for.

Albumet er alt annet enn forutsigbart til tross for at det holder seg innenfor sine egne rammer. Den lette og varsomme låten Kirsten Supine, er til og med på å gjøre albumet overraskende vakkert. Med albumets hittil mest uforutsigbare åpning: Klokkespillet i bakgrunnen sammen med gitaren som gir det hele en slags drømmende atmosfære, Michael Giras slepende tonefall i setningenes avsluttende ord, den vakre kvinnestemmen som lett kan forveksles med klokkespillet, og selvfølgelig den lure måten låten gir slipp på sin lette form etter at Gira synger ”Our blood is warm/But what comes next?”.

Albumet holdes sammen av at alt som er en del av det drar sin egen vekt. Alt er til for en grunn. Enten om det er den gale latteren i Just A Little Boy, de skarpe trommene, oppbyggingen på låtene, crescendoet eller den emosjonelle rensningen låtene bærer preg av. En slutter aldri å bli forundret over mangelen på feil. Den siste låten på albumet har vunnet tronen som tittel-låt grunnet sin oppbygging og oppsummering. Den gir lytteren følelsen av å vite hva som har fungert som et utgangspunkt til albumet. Følelsen av at alt som blir holdt igjen av et emosjonelt press, ender med å kollapse av tyngden til sin egen styrke.