Riffet som hugger til tjue sekunder ut i åpningslåta Solar levner ingen tvil: Monstereo er tilbake, og de mener alvor. Som på fjorårets debut Spacesuits, On! kjører bandet på med lange, tunge og riffspekkede låter. På Bright Dark har Monstereo likevel moderert seg et par hakk. Her er ingen seksten eller tjue minutter lange låter, snarere klokker de fleste inn et sted mellom seks og åtte. Spacesuits, On! varer i en hel time, her har bandet kuttet ned til førti minutter. Også på Bright Dark gis hver enkelt låt rom for å bygge opp og tøye musikken, men denne gangen uten at det blir for mye av det gode.

De musikalske nikkene går stadig i retning Motorpsycho. Men det blir for lett å avskrive Monstereo med kun denne ene referansen, slik mange unge norske støyrockband dessverre har en tendens til å bli. Det er mye klassisk progrock å spore her, og den energiske, utemmede rockestemningen lar tankene vandre mot Sonic Youths klassiske Daydream Nation fra 1988. I selve låtformatet skal man heller ikke se vekk ifra at Monstereo har hørt mye på band som Sigur Rós og Godspeed You! Black Emperor. Referansene har ett overordnet fellestrekk: gleden i å eksperimentere med musikken, tøye den i alle retninger, trekke den ut av rammene og komfortsonen, men alltid med den gode melodien til grunn. Dette er hva Monstereo driver med. Og på albumets to siste spor får bandet virkelig opp dampen. Singelen Sisyphus er en elleve minutter lang musikalsk reise ut i galaksen, flott bundet sammen av det popvennlige temaet som innleder og avslutter låta. Sistesporet Mercury inneholder albumets aller mest vellykkede minutter. Her følger Monstereo en klassisk støyrockoppskrift, hvor en forsiktig begynnelse sakte får lov til å bygge seg opp og til slutt kulminerer i herlig gitarstøy.

Det Monstereo driver med er krevende saker. Popalbumformatet tåler en og annen svak låt uten at helheten skjemmes for mye, men lytteren mister raskt fokus om én av fem låter ikke holder mål. Effektiviseringen bandet har foretatt siden debuten har gjort godt, men også på sitt andre album sliter Monstereo litt med å holde interessen oppe gjennom hele reisen. Det finnes band og artister som slår ut i full blomst fra starten av, og så finnes det de som gradvis leter seg frem mot sin greie. Monstereo hører hjemme i sistnevnte kategori. Utfordringen blir å i enda større grad finne frem til sitt eget sound. Hva får vi servert neste gang? Vi følger spent med på den videre ferden og anbefaler å ha romdrakten liggende klar i skapet.