Weezer har siden debuten gitt ut album jevnt og trutt, ofte med kort tids mellomrom. Fire år er gått siden forrige album, hvilket er lang tid til Weezer å være. Coumo har uttalt alt bandet satser høyt denne gangen: for å ytterligere bekrefte dette er den legendariske produsent Ric Ocasek i produksjonsstolen, mannen som produserte Weezers to banebrytende selvtitulerte album. At Weezer har ambisjoner er tydelig.

EWBAITE åpner solid; Ain’t Got Nobody har den karakteristiske, umiskjennelig Weezer-sounden. Fuzzgitarer kombinert med drivende og fengende rytmer; alt er tilsynelatende som det pleier. Men under denne sedvanlige sounden, ligger også det som har vært savnet på bandets siste utgivelser; det ligger noe interessant bak det hele; det låter bra!

Førstesingel Back to the Shack, med svært selvbiografisk tekst, har flere gode riff, og flere glimrende gitarpartier, og vil definitivt bli en umiddelbar klassiker og livefavoritt. Tematisk sett kan man si det samme om Eulogy for a Rock Band, selv om den ikke når Back to the Shack til fingerspissene.

Frontmann og hovedlåtskriver Cuomo ser ut til å ha hatt skrivesperre da han skrev albumet. 7 av 13 sanger har forskjellige medkomponister, som alle har noe å tilføye Weezer-universet. Blant annet fortjener Justin Hawkins fra the Darkness og Jacob Kasher å nevnes som viktige bidragsytere. Med så mange kokker som klarer å unngå for mye søl, er det derfor noe overraskende at Cuomos høyre hånd Brian Bell, som har kommet med flere betydelige bidrag det siste tiåret, ikke bidrar i skriveprosessen på EWBAITE. Til gjengjeld tar Bell mye igjen på det musikalske plan, og klarer som vanlig å opprettholde et dyktig gjennomført samspill med Cuomo. Trommis Patrick Wilson virker å ha opplevd en musikalsk opptur siden bandets foregående album, og holder takten på imponerende vis med flere ypperlig beats enn på lenge; særlig under den korpsaktige introen på The British are Coming er Wilsons bidrag merkbare.

Etter den lovende starten skjer det som så ofte skjer når albumets første halvdel var svært sterk: andre halvdel når ikke opp. Da Vinci og Go Away går inn gjennom det ene øret og ut gjennom det andre, og inneholder ingen spennende elementer overhodet. Cleopatra er et unntak i så måte, og fanger igjen oppmerksomhet etter litt for mange hvileskjær. Dette er Cuomo på sitt beste. Den ambisiøse avslutningen The Futurescope Triology viser flere innslag av musikernes virtousitet; med innslag av blant annet piano og strykere viser Weezer at de ikke er redde for å prøve seg på ukjent farvann og eksperimentere. Til tross for et slående dyktig forsøk på å være episke; resultatet blir for ufokusert denne gangen.

Everything Will be Alright in the End lever ikke akkurat opp til sin tittel. Starten på albumet er blant det beste Weezer har levert gjennom hele sin karriere, og fører tankene tilbake til de to selvtitulerte albumene som gjorde dem til et husholdsnavn. Andre halvdel er ikke like overbevisende, og inneholder for mange uinspirerte, intetsigende sanger til at vi faktisk får et nytt Blue eller Green Album. Weezers niende album inneholder et knippe kommende slagere, men også en håndfull med forglemmelig materiale i bandets etter hvert vide og brede diskografi.