Mark Lanegan fyller femti i slutten av november og kan se tilbake på en aktiv og allsidig karriere. Blant annet som frontmann eller bidragsyter i Screaming Trees, Mad Season og Queens Of The Stone Age, i tospann med Greg Dulli (The Afghan Whigs) i The Gutter Twins og med Isobel Campbell (Belle & Sebastian), og sist, men ikke minst, som soloartist.

Nå er Lanegan ute med sitt niende studioalbum siden han debuterte på egenhånd med The Winding Sheet i 1990. Phantom Radio følger opp den kritikerroste Blues Funeral fra 2012, samt fjorårets coveralbum, Imitations. Albumet fortsetter mer eller mindre i samme gate som Blues Funeral, men musikalsk sett, rammeverket rundt Lanegans gode vokal, er en smule veikere denne gangen.

For det er helt klart Lanegans vokalprestasjoner som er beholdningen på hans nye utgivelse. Hans karismatiske hese og raspende stemme, i kombinasjon med evnen til å lage gode melodilinjer. Som om Lanegan på en måte er lettere til sinns, da riktignok uten at det går ut over hans delvis mørke tekstunivers. Artisten har ikke blitt en euforisk gladlaks, langt i fra, han beholder mørkemannen i seg, men han formidler det på en mer oppløftende måte. Mer direkte, tydeligere og på´n. Som for eksempel i det drivende åpningssporet Harvest Home:

Now black is a colour, black is my name
And I used to burn it up
We chased the devil away

Ifølge Lanegan selv er deler av albumet spilt inn via en app på telefonen. Innovativt, tja, men det tilfører ikke særlig tyngde. Tar man bort Lanegans stemme og tekster, skreller bort de vokale prestasjonene, er det ikke mye igjen å fordype seg i og la seg begeistre over. Det fremstår noe tynt, mangler pondus og trøkk. Lanegan kunne gitt mer rom for å fremheve bandet og instrumenter i lydbildet, og på den måten i større grad klart å gjenskape den nokså tåkete og behagelige stemningen som Blues Funeral oste av.

Her er likevel en del låter det er verd å trekke frem, låter som gir gode lytteropplevelser. For uten om åpningssporet er Lanegan på Phantom Radio aller best i sanger som Floor Of The Ocean, The Killing Season og Waltzing In Blue. Dette er spor som står seg godt og som er gode eksempler på hvorfor artisten har en trofast fanskare og stadig klarer å kapre nye.

Som artist er Lanegan fortsatt relevant og interessant, men han hadde tjent på å utnytte bandet sitt bedre.




Artistens hjemmeside her.