To år har gått siden Bendik la seg som en kjølig bris over det ganske land. En deilig høstbris man ikke ville gi slipp på. Nå er vindgufsene endelig tilbake. Det måler ikke nevneverdig høyere på Beauforts skala, men det er enda vakrere enn sist. No går det over slår fast at balansegangen mellom det innesluttede og det hardtslående nærmest er for bandets musikalske imperativ å regne. Og godt er det.

Det har skjedd ting siden sist. Silje Halstensen og hennes magiske vokal er, heldigvis, fortsatt Bendiks stamme. Ikke at det er spesielt overraskende, ettersom dette først og fremst er et soloprosjekt. Resten av bandet er på sin side byttet ut. Andreas Stensland Løwe (synth), Bendik Kjeldsberg (trommer) og Simon Dolmen Bergseth (gitar) er trioen som nå utgjør Halstensens musikalske arsenal. En slik stemme fortjener gode støttespillere, hvilket den også får. Et godt eksempel er Evig, en romodyssé av en låt. I løpet av den syv minutter lange reisen, der Dråpes Eirik Kirkemyr står for god perkusjon, tar bandet lytteren med seg inn i sin drømmende atmosfære. Det halv-seigmenske lydbildet er raffinert og velpolert, og Halstensen loser oss gjennom reisen med sin behagelige røst. Den slitesterke singelen Hjertebank og kulde, som både P1, P3 og P13 har tatt imot med åpne armer, er et annet eksempel. Nok et nydelig samspill mellom vokal og lydbilde, som sammen danner en drivende god, men samtidig sårbar, poplåt.

Eivind Helgerød og hans solide trommestikker gjorde seg bemerket på Bendiks forrige plate, Drømmen gjør meg ingenting. Bendik Kjeldsberg får ikke like fritt spillerom som sin forgjenger, men markerer seg likevel som en god arvtaker. Spesielt nevnte Hjertebank og kulde byr på flere gode partier. Det samme gjelder Mørket føles mørkere og tittelsporet No går det over, albumets to mest hardtslående låter. Førstnevnte en meget god låt, som bæres frem av Kjeldsbergs trommer og Løwes strålende synth. Drømmen gjør meg ingenting var en god debut, men matchet ikke Bendiks liveformat. Det sagnomsuste livebandet makter nå å overføre enda mer av liveuttrykket over i studioformat. Det er bare å komme seg på konsert når den tid kommer.



Bergensjentas gjenkjennelige vokal er blant bandets ypperste kvaliteter. Hennes særegne vokal står fjellstøtt samtlige låter igjennom, og hun bekrefter sin posisjon som en av landets fineste vokalister. Nydelige Stille er blant platas høydepunkter. Den stillferdige låta, hvis slagkraft ikke behøver underbygges av sterke trommer eller høyrøstet synging, men som derimot bæres av en særs vakker vokal, gnager seg inne sjelen på sundførsk vis. Det å nevne Halstensen i samme åndedrag som hennes mer kjente kollega, er slettes ingen overdrivelse.

Balansen mellom den slagkraftige støyrocken og den svevende synthpopen, er noe av det som gjør Bendik så spennende. Åpningssporet Her er et prima eksempel på den hybride musikken. Den bergenske vokalen åpner skjørt, med et tilsvarende lydbilde. Den behagelige stemmen viser seg senere fra en mer stø side, og det hele kulminerer i et herlig slagkraftig samarbeid mellom vokalen og lydbildet. Låta materialiserer på mange måter Bendiks musikalske kompleksitet.

Tekstmessig er det kjærligheten som står i fokus. Ikke den livsbejaende delen, men derimot sorgen og lengselen det kan påføre. «Jeg har snart ikke flere tårer å gråte, jeg kaster opp sorg, og vet ikke lengre hvem jeg er», bedyrer Halstensen i nevnte Hjertebank og kulde, som for øvrig oppsummerer platas tematikk ganske godt. Det har blitt mer personlig siden sist, noe som skaper en sårbar og tidvis dyster opplevelse, og det er neppe tilfeldig at den slippes på denne tiden av året. Halstensen har utviklet seg mot et mer voksent uttrykk, hvilket hun har gjort klokt i.

No går det over balanserer på mesterlig vis mellom det drømmende og det slagkraftige, det elektroniske og det ukunstlede, det støyete og det melankolske. Det er bare å ta på seg allværsjakka og komme seg ut i høstværet. Bendik bidrar mer enn gjerne med lydsporet.

Albumet slippes fredag 7. november.