Foo Fighters kommer med sitt mest ambisiøse album noensinne. Denne gangen har bandet tatt turen over hele USA og spilt inn sanger for albumet; en ny sang i hver by. Albumets åtte spor stammer fra Chicago, Houston, Nashville, Austin, New Orleans, Los Angeles, New York og (selvsagt) Seattle. I nevnte byer kommer også albumcoveret til å ha et panoramabilde over den enkelte byen når albumet slippes. Hver sang har også en gjesteartist med musikalsk tilknytning til hver enkelt by, og sounden er nok også noe tilpasset vertsbyenes musikalske landskap. I likhet med suksessplaten Wasting Light er også produsent Butch Vig (som også produserte Nevermind for Nirvana) klar for tjeneste på Sonic Highways. Bandet har også gjort det noe uvanlige trekket å spille inn en dokumentarserie som tar for seg innspillingen av det nye albumet, hvor en ny sang slippes i hver episode.

Førstesporet Something from Nothing er klassisk Foo Fighters, med Rick Nielsen fra Cheap Trick som gjesteatist. Den minner når sant skal sies mye om the Pretender fra 2007, bare litt tammere, og overbeviser ikke helt. The Feast and the Famine er derimot Dave Grohl og Co på sitt aller råeste. Denne er spilt inn i Washington D.C., hjembyen til Black Flag-vokalist Henry Rollins, og har inspirasjon fra hardcore punk-bølgen. Et av Dave Grohls favorittband fra denne bølgen, Bad Brains, er gjester på denne, og gir låten ekstra mye trøkk sammenlignet med Foo Fighters til vanlig. Chris Shiflett får også vist at hans gitarferdigheter ikke er til å kimse av med en sjelden gitarsolo mot slutten. Congretions er spilt inn i Southern Ground Studios i Nashville, countryens hjemby. At sangen har et naturlig country-preg kommer derfor ikke som noen overraskelse, og med Zac Brown som gjest er country-innflytelsen fullkommen. Likevel får man raskt inntrykk av at dette Foo Fighters ikke akkurat finner opp kruttet på nytt med Congretions; til tider er den farlig lik deres hit Times like These, fra platen One by One. What Did I Do/ God is my Mistress er innspilt i Austin, Texas, og har tydelig sørstatsinnflytelse; introriffet er farlig likt til sørstatskongene Lynyrd Skynyrd’s Sweet Home Alabama. Gary Clark jr. bidrar også med sørstatlig ekspertise. Her finner vi også flere pianopartier, sjelden vare på et Dave Grohl-album. Halvveis ut i albumet har innflytelsen fra sørstatene vært tydelig på to spor.

Outside setter en brå slutt fra sørstatsinnflytelsen da den er spilt inn i L.A. Joe Walsh fra Eagles er med, og bidrar med sitt karakteristiske gitarspill med en godt utført gitarsolo. Denne soloen er på mange måter med på å løfte opp Outside fra å bli havne i glemmeboka, for ellers er det ikke mye som skiller den fra annet typisk Foo Fighters-materiale. In the Clear er innspilt i New Orleans, en av jazzmusikkens sentrumsbyer. Hva gjør man da? Jo, gjør et aldri så lite vågestykke og inviterer Preservation Hall Jazz Band til å spille på sangen. Nok en gang blir sangen litt for enkelt fremført, og stikker seg aldri ut som en minneverdig låt. Subterran er innspilt i grunge-scenens hjemby, Seattle, og man skulle tro at en grungemusiker skulle være den utvalgte gjesten. Det er det ikke, i stedet er Ben Gibbard fra Death Cab for Cutie den utvalgte. Subterran har derfor et tydelig indierock-preg, og må sies å være Sonic Highways’ roligste låt, som skreddersydd for radio. Avslutningslåten er spilt inn i New York; den overraskende lange I am a River er en utypisk, men likevel naturlig, avslutning til veis ende. Tony Visconti (David Bowie, T. Rex, Thin Lizzy) er også med på å gi Sonic Highways en verdig slutt.

Foo Fighters’ mest ambisiøse album er en god utført affære. Den er også bandets korteste album så langt, og jeg savner ett par låter til. Sonic Highways er et stort sett velspilt plate, som dessverre lider av idetørke på ett par sanger. Det ekstra løftet mot bandets virkelig store klassikere uteblir dermed. Sonic Highways lever opp til sin tittel, dette er god musikk på enhver roadtrip.