Vanskelig er det å tro at det har gått nesten 13 år siden jeg for første gang ble servert O over et lite anlegg i middag hos kusina mi. Siden den gang har det vist seg at nye plater fra Damien Rice ikke kommer plagsomt ofte. Tvert i mot er det sjelden kost, med tanke på at det tok på dagen ytterligere åtte år fra 9 til nå. Damien Rice har fylt 40, og My Favorite Faded Fantasy er hans tredje studioalbum.

The Greatest Bastard er nok første gang jeg føler at Rice virkelig fremdeles har føttene planta i det gamle. Storslagne strykere over sår tekst og nylonstrengsgitar. Denne massivheten føles ferskt og er en gjenganger på plata. Ta for eksempel Trusty And True og The Box. Det er et kraftfullt og engasjerende virkemiddel.

Etter et par lytt er det likevel ganske åpenbart for meg, at ingen av disse åtte låtene treffer like godt emosjonelt sett som Rice har gjort før. Låter som Delicate, Elephant, The Blowers Daughter og Grey Room er alle gamle låter som viser hans evne til å skape rørende og vanvittig sterke låter, ved siden av utrolig mye annen god musikk.

Og god musikk er det ikke manko på på My Favourite Faded Fantasy heller. Det er bare ingen av låtene som umiddelbart tar meg med storm slik som de nevnte låtene, og det er både skuffende, men forventet når det har gått så lang tid siden sist. Jeg er usikker på om noen av disse låtene har potensialet til å sitte så hardt igjen, like lenge som sine forgjengere.

Skal jeg ta det for det det er (som jeg selvfølgelig burde), er dette solid håndverk nok en gang fra Damien Rice. Jada, det er låter der det blir litt kjedelige fordi det minner om bedre låter, som Colour Me In og etterdiltende The Box. Men flott er det fremdeles. For det starter i det rolige, men vokser symfonisk og mektig. Det er som sagt fellesnevneren for “den nye” Damien Rice, og jeg liker det godt. Ditto er det for de folkelige momentene i Trusty And True. Spennende er det også at han eksperimenterer med gode lengder på sangene, der de fleste er over fem minutter og den lengste nærmer seg ti’ern (forøvrig et av høydepunktene, It Takes A Lot To Know A Man.

Det er mye å glede seg over når det endelig detter inn et nytt Damien Rice-album, alltid, og dette er intet unntak. My Favorite Faded Fantasy appelerer ikke nødvendigvis til min fantasi om hva dette albumet skulle være, og et håp om å være blant årets beste. Og jeg mistenker at Rick Rubin’s fingre kan ha skadet mer enn å hjelpe. Allikevel er det dramaet, oppbygningene, og totalt 50 minutter med Rice-goodness som gjør at jeg fremdeles er fornøyd med denne rariteten.