Det er ganske stort at Wu-Tang Clan kommer med et nytt album, uansett hvor interessert man er i hip hop. De fortjener respekt og beundring for å ha holdt seg relevante så lenge, for at de fortsatt prøver å holde seg til røttene sine, men det er en liten gledesdreper at Raekwon i 2012 sa «it can put us back where we need to be financially» om et eventuelt album. Uansett hva han sier er det fortsatt Wu-Tang Clan, så albumet kommer til å bli bra uansett. Ikke sant?

Plata åpner med Ruckus in B Minor, og den velkjente stemmen til udødelige Ol' Dirty Bastard. Selv om beaten er litt sukkerspinn og solskinn så er dette en åpning som gir meg håp om at Raekwon bare tullet og at alle medlemmene av klanen er så rike at de lager musikk fordi de virkelig vil. Felt bryter ned hele den illusjonen med en gang. Hvert eneste vers på hele låta høres ut som det er en intro, og man sitter igjen med en ubehagelig følelse av å aldri ha helt kommet opp og blitt tilfredsstilt. Det går litt bedre når Method Man og U-God leverer to sterke vers på neste låt, 40th Street Black/We Will Fight, men på den andre siden er det bare to av syv vers som er gode nok til å nevne.

Det fortsetter å være uinteressant, det er ingenting som virkelig stikker seg ut. Det er en kul sample, en halvgrei hook og noen gode linjer innimellom. Det burde vært bedre, men det kunne vært verre.
Jeg tar til takke med at albumet sannsynligvis er helt middelmådig og blir glemt innen et år, og satser på at ingenting vil forandre seg. Uheldigvis blir jeg overrasket av Keep Watch, som er en middelmådig låt i alt annen enn hooken. Plutselig kommer sukkersøte, fløyelsglatte Nathaniel inn og det er umulig å forstå hvordan han lurte seg med på dette. Jeg skjønner at Wu-Tang Clan er eldre, mer modne og åpne for nye impulser men jeg klarer ikke forstå hvordan noen av dem kunne la denne fyren sette fot innenfor studioet. Jeg lurer litt på om jeg kanskje har gjort noe feil og satt på et Childish Gambino-album?

Heldigvis kommer Preacher's Daughter. Son of a Preacher Man er sannsynligvis tidenes kuleste låt å sample. Method Man er på topp igjen, men alle versa viser at Wu-Tang ikke trenger å være harde. De klarer å få lytterne til å lene seg tilbake med et lurt smil og senkede skuldre. Det skader ikke på feelingen at sampling av Son of a Preacher Man har ganske avslappede konnotasjoner gjennom Cypress Hill, men Wu-Tang gjør det på sin egen måte. Det har de alltid gjort, på godt og vondt.

Med Preacher's Daughter får albumet endelig løftet sitt. Når Wu-Tang forteller om smykkene sine i Necklace gjør de det på en måte bare de kan: «We got a bunch of gold balls, but we aint the Lakers». A Better Tomorrow er et perfekt eksempel på at solskinnsbeats ikke er en dårlig ting, og en låt som dette passer perfekt i disse tider av politi-brutalitet mot og urettmessige drap på afroamerikanske barn og foreldre. Låta blir perfekt beskrevet i tittelen.

Første halvdel av albumet er skuffende, det er ofte direkte kjedelig. Et løft halvveis inn i albumet og to-tre gode låter er ikke nok, ikke fra Wu-Tang Clan. Lista må legges høyere når de i mange år har bevist hva de virkelig klarer, både solo og sammen. Kjøp uansett plata og gi den til bestemor og bestefar i julegave, Raekwon og gjengen har opp gjennom tiden gjort seg fortjent til litt veldedighet