Spidergawd
Spidergawd II
Herlig ørkenboogieblues som bobler over av spilleglede.
Spidergawd har tatt navnet sitt fra en Jerry Garcia-låt og består av Per Borten, fra blant annet Cadillac og Moving Oos, Rolf Martin Snustad fra Hopalong Knut, samt Bent Sæther og Kenneth Kapstad fra Motorpsycho. Debutplaten, som kom ut i fjor på Crispin Glover Records, høstet gode kritikker og er nominert til Spellemannspris i rockekategorien. Det som begynte som et kompisprosjekt har nå vokst til et stort rockemonster, noe som er tydelig på Spidergawd II.
Spidergawd II starter med …Is All She Says, der Borten klimprer på en nedpå blueslåt før den bryter over i boogieblues med klampen i bånn. Det frenetiske tempoet og den massive lyden går rett i strupen på lytteren og holder seg der stort sett i gjennom hele platen. Singelen Tourniquet sender tankene til Queens Of The Stone Age med Borten i full Josh Homme-modus, både vokal- og ikke minst gitarmessig. Som vanlig med disse gutta er det nok referanser å ane. Musikken har sterke røtter i fuzztung psykedelisk bluesrock fra slutten av 60-tallet og utover 70-tallet. Det undervurderte bandet Juicy Lucy, Mountain, ZZ Top, Blue Cheer og ei lita dose MC5 er alle band som kan høres i låtene til Spidergawd. De gjør også sin egen tilgrisede (i positiv forstand) tolkning av Fixin’ To Die Blues av bluesartisten Bukka White, en låt Dylan også tolket i sine formative år.
Careulean Caribou er en instrumental jam-inspirert psykedelisk låt. Her får Snustad på saksofon vist seg frem, han er en viktig del av bandet og får på denne låten utvidet lydbildet på albumet med sine jazz-elementer. Get Physical blir den første lille nedturen på albumet .Den blir litt repetitiv og lik andre låter på albumet som fungerer mye bedre, selv om Borten leverer med bra vokal. Made From Sin er en drivende låt der bandets dyktighet skinner igjennom og leverer Herr Sæther leverer noen frekke basslinjer. Helt til slutt kommer knallåten Sanctuary, som får frem assosiasjoner til Thin Lizzy med sitt lekre gitarspill.
Spidergawd er ikke bare enda et kompisband; de befester sin status som et spennende rockemonster som leverer et album med herlig ørkenboogieblues som bobler over av spilleglede. Spidergawd er nok en av outsiderfavorittene til lørdagens Spellemannspris, det hadde i hvert fall vært morsomt og fullt fortjent hvis de får den.
Spidergawd II starter med …Is All She Says, der Borten klimprer på en nedpå blueslåt før den bryter over i boogieblues med klampen i bånn. Det frenetiske tempoet og den massive lyden går rett i strupen på lytteren og holder seg der stort sett i gjennom hele platen. Singelen Tourniquet sender tankene til Queens Of The Stone Age med Borten i full Josh Homme-modus, både vokal- og ikke minst gitarmessig. Som vanlig med disse gutta er det nok referanser å ane. Musikken har sterke røtter i fuzztung psykedelisk bluesrock fra slutten av 60-tallet og utover 70-tallet. Det undervurderte bandet Juicy Lucy, Mountain, ZZ Top, Blue Cheer og ei lita dose MC5 er alle band som kan høres i låtene til Spidergawd. De gjør også sin egen tilgrisede (i positiv forstand) tolkning av Fixin’ To Die Blues av bluesartisten Bukka White, en låt Dylan også tolket i sine formative år.
Careulean Caribou er en instrumental jam-inspirert psykedelisk låt. Her får Snustad på saksofon vist seg frem, han er en viktig del av bandet og får på denne låten utvidet lydbildet på albumet med sine jazz-elementer. Get Physical blir den første lille nedturen på albumet .Den blir litt repetitiv og lik andre låter på albumet som fungerer mye bedre, selv om Borten leverer med bra vokal. Made From Sin er en drivende låt der bandets dyktighet skinner igjennom og leverer Herr Sæther leverer noen frekke basslinjer. Helt til slutt kommer knallåten Sanctuary, som får frem assosiasjoner til Thin Lizzy med sitt lekre gitarspill.
Spidergawd er ikke bare enda et kompisband; de befester sin status som et spennende rockemonster som leverer et album med herlig ørkenboogieblues som bobler over av spilleglede. Spidergawd er nok en av outsiderfavorittene til lørdagens Spellemannspris, det hadde i hvert fall vært morsomt og fullt fortjent hvis de får den.
FLERE ANMELDELSER
Vampire Weekend - Only God Was Above Us
Brooklyn-bandet er tilbake med et sterkt, dog noe desillusjonert, album >>
The Good The Bad The Zugly - Decade of Regression
De nye prinsene av rodeoen. Femten år i bransjen markeres med en blanding av gamle og nye ideer. Lavterskel og høyt taknivå. >>
Chelsea Wolfe - She Reaches Out To She Reaches Out To She
Chelsea Wolfe sitt syvende studioalbum er hennes sterkeste utgivelse på flere år. >>
Metteson - Look To A Star
Etterlengtet og solid debut etterlater oss tilstrekkelig forsynt heller enn sulten på mer. >>
Bokassa - All Out Of Dreams
Bomber og granater, kuler og krutt. Bokassa leverer blitzkrieg rock full av høyspenning. >>
Skvadron - Står i Flammer
Det nokså ferske bandet Skvadron er ute med sitt andre album, og det har vorte ei berg og dal-bane, fylt av energi, høge toppar, og eit par skarpe svingar. >>