Verdens vakreste band. Det er Belle & Sebastian, dét. Stereotypisk betegnet som en gjeng med quirky skotter, som har varmet og trøstet sarte sjeler i snart to tiår med udødelige plater som If You’re Feeling Sinister og The Boy With The Arab Strap. Gjennom tenåra ble de mitt automatiske svar til ethvert “hvilken musikk burde jeg sjekke ut”-spørsmål, og slik er det fortsatt. Stuart Murdoch og Stevie Jackson sin bande er ikke lenger i midten av tjueåra. Førti-tallet er bikka, og dét med niende plate Girls In Peacetime Want To Dance.

Til å begynne med får Girls In Peacetime… prisen for bandets trausteste åpningslåt noensinne. Introen til Nobody’s Empire går rett i fella til den virale hiten til Axis of Awesome, og slike låtpartier er sjeldent noe som klarer å engasjere. Det gjør imidlertid Allie, første tegn på at dette er en sprudlende plate. Singelen The Party Line er sjeldent synthete for Belle & Sebastian å være, og er sykt fengende. Plutselig appelerer albumtittelen mye mer.



På seksti minutters spilletid burde det være plenty med rom for å dytte inn det man ønsker på en plate. En grense som mange har slitt med, men ikke i dette tilfellet. Fra å ha hæla i taket kan låter som The Cat With The Cream gi et fredelig øyeblikk før man galloperer ut på dansegulvet igjen rett etterpå, og så tilbake til elegant en kontrabass-sving. Conga-trommer og romskiplyder? Hvorfor ikke! Belle & Sebastian tillater seg alt, og beviser at de er mer enn noen rufsete indiekids med kassegitar og klarinett.

Men om det blir et for markant steg unna signatur-imaget deres, er det alltid låter som Ever Had A Little Faith? som forankrer seg i deres tidlige år. Ingen skriver slik popmusikk på samme måte som Murdoch og hans orkester, og de har fremdeles et godt grep om den siden av skalaen også. De føyer seg ikke i rekken av gamle band og artister som feirer en utsøkt karriere med en fluebefengt ruke av ei plate.

Dette er nemlig langt i fra noen skuffelse. Hvordan kan man ikke simpelthen digge The Party Line, et 2015-take på råtøffe White Collar Boy, eller Sarah Martin’s vokallåt The Power of Three? 2010 utgivelsen Write About Love viste at Belle & Sebastian fremdeles hadde det i seg. I 2015 er denne fabelaktige bunten med skotter fremdeles inspirerte, hungrige og har en god dose popteft i deres hule hånd. De løfter seg til et nytt nivå i semi-ukjent territorie.

Dette vil kanskje ikke stå igjen som en Belle & Sebastian-klassiker om ti år. Men den sørger for at i det minste jeg kan glede meg til å feire sommerens siste dager, med seks best tenkelige vertene i Tøyenparken.