Hva har Neil Youngs Everybody Knows this is Nowhere, Van Morrisons Astral Weeks, Iggy and the Stooges' Fun House, Stevie Wonders Innervisions og Metallicas Master of Puppets til felles? I tillegg til at de alle har en tendens til å dukke opp på lister over de beste albumutgivelsene på planeten, deler de et visst format: Samtlige av disse platene består av færre enn ti låter, og samtlige har minst én låt som er over sju minutter lang. Akkurat hvordan du vil sette de formelle grensene for et slikt albumformat spiller liten rolle, poenget er at dette er et såpass tydelig avvik fra den typiske albumstrukturen i vår tids populærmusikk (tolv sanger, pluss/minus, som til sammen varer rundt førtifem minutter) at det må antas å være et bevisst valg. Et valg hvor man gir litt mer oppmerksomhet til hver enkelt låt, og hvor man ikke kan tillate seg særlig mye såkalt fyllstoff.

Som du sikkert allerede har gjettet passer Dig Deepers andrealbum inn i de formelle kravene til denne kategorien plater. Bandet slo gjennom med den flotte Memphis tilbake i 2010, og singelen More than They Pay fra debutalbumet August Afternoon (2012) var en oppvisning i ekstremt fengende, tre minutters popperfeksjonisme innen countryrock-sjangeren. De to første singlene fra How You Spend Your Days, May 3rd og Dreaming with Einar, er noe ganske annet. Mindre umiddelbare, mer dvelende, og på ingen måte typiske singelspor. Men du verden for noen flotte og ikke minst spennende låter. I tillegg til disse atypiske singelvalgene, og det omtalte formatet på plata, er det vanskelig å komme utenom at selve albumtittelen på Dig Deepers andre album antyder noe filosofisk, noe eksistensielt, et ønske om å formidle noe viktig gjennom musikken.

Åpningslåta April Haze setter standarden for albumet, med en langstrakt, dvelende innledning og mengder med klangfull bakgrunnsgitar. Låta minner tidvis om åpningen Fifteen fra August Afternoon, det er den samme litt prøvende, utforskende stemningen, men denne gangen er det noen hakk mer rocka. How to Spend your Days sparker bra ifra seg, noen ganger hardt og kontant, andre ganger dvelende og psykedelisk. Midtpartiet av albumet domineres av de allerede nevnte singelsporene, og tredjesingelen Tracks er det mest umiddelbart fengende bandet gjør på denne plata. Mot slutten av How You Spend Your Days beveger Dig Deeper seg stadig dypere inn i det psykedeliske, og spesielt de siste tre minuttene av avslutningslåta Time Trials har et helt rått driv.

How You Spend Your Days er, i likhet med forgjengeren, spilt inn hos Snertingdal Records i Etne sør i Hordaland. Bandet har fortalt at de benyttet pausene til å bevege seg opp i fjellsidene rundt det lille tettstedet, for slik å få oversikt og inspirasjon. Dig Deeper omtaler selv musikken sin som «mountain rock» (Facebook) og «music from the freedom lane» (Instagram). Kall det hva du vil, men at det er rock er det i alle fall liten tvil om, rock med driv i, postrock, countryrock, psykedelisk rock og blues i et langt på vei vellykket forsøk på å gjøre det til noe eget.

Dig Deepers debutalbum August Afternoon var på alle måter en solid utgivelse, men manglet det lille ekstra. Det samme gjelder muligens How You Spend Your Days. Det er en sterk utgivelse, men en følelse av at bandet fortsatt har noe å gå på, av at potensialet ikke er nådd, gjør det ekstra spennende å følge Dig Deeper videre. Den musikalske retningen de utvikler seg i virker gjennomtenkt. Neste utfordring blir å løfte det ennå noen hakk.