Vinteren 2009 hadde jeg farspermisjon for første gang. Hovedoppgavene, i tillegg til generell omsorg, selvfølgelig, var å få sønnen til å spise og å sove. Særlig det siste viste seg å være vanskelig. Han måtte trilles i søvn i de kuperte, og på den tiden, tidvis snødekte bergensgatene. Om jeg stoppet opp, detonerte sneipen, ikke ulikt plottet i den amerikanske action filmen «Speed». Vellykket innsovning ga en times musikk på øra i belønning. Animal Collective hadde nettopp fått sitt internasjonale gjennombrudd med Merriweather Post Pavilion. Hiten (om man kan kalle den det) My Girls fikk mye spilletid på tur gjennom Solheimsviken, Danmarksplass og rundt Store Lungegårdsvannet i snø-, sludd- og regnvær. Bandets springende låtstrukturer med ukontrollert koring og hoiing føltes livsbejaende og forfriskende, og backkatalogen ble studert og innkjøpt. Våren 2009 var jeg lei av masinga. Siden den gang har Animal Collective gitt ut en plate, som møtte en mer moderat mottakelse, mens det sentrale medlemmet Panda Bear (aka Noah Lennox) har gitt ut to soloplater.

Panda Bear Meets The Grim Reaper er Panda Bears fjerde album. Lennox’ karakteristiske og flerstemte kor-vokal gir umiddelbart Animal Collective-assosiasjoner. Panda Bear er likevel mer strukturert popmusikk. Låtene drives frem i et, i større grad, forutsigbart mønster uten tidligere tiders sporadiske og overraskende gledeshyl. Musikken er modnere og har likevel brodden intakt. Men den mangler noen mer treffsikre tonevariasjoner og akkordkombinasjoner som treffer hjertet til en tidvis sentimental småbarnsfar som snart er midt i livet og som strever med å skrive anmeldelse mens barna ser på barne-tv en lørdagsmorgen.

Førstesporet Sequential Circuits består av en synth, noen skranglelyder og en flerstemt Lennox-vokal som trekker ut hvert ord. Tempoet øker noe på spor fem, Butcher Baker Candlestick Maker, uten at hjerterytmen til lytteren blir nevneverdig påvirket. Neste spor, Boys Latin, er mer interessant. To lag med vokal gjentar de to første linjene. Med stemmene er ikke synkronisert. Det underliggende kor-laget har en stavelses forsinkelse. Dette er på samme tid fascinerende og forvirrende, men dessverre bare litt fengende. Vokalen normaliseres i neste parti av låta, før den avsluttes slik den begynte. Selfish Gene, nest siste låt, er nokså monoton, men melodien som ligger til grunn er ganske fin og variert nok til at dette utgjør det melodiske høydepunktet på plata.

I arbeidet med anmeldelsen kom jeg over en nettside der Panda Bears tekster blir grundig analysert. Analytikeren er åpenbart en Panda Bear-ekspert som klarer å finne historier om karrieren og suksessen til Lennox og sykdomshistorien til familien hans i tekster som er nokså vagt formulert. Her er det med andre ord mye å hente for Panda Bear- og Animal Collective-nerdene.

Profilbildet til Panda Bear på Spotify er talende. Noah Lennox har på seg en t-skjorte som går i ett med tapeten bak ham. Dette kan være et spøkefullt bilde på den usynlige fyren som nærmest går i ett med veggen. Men motivet beskriver også musikken til Panda Bear. Vokalen smeltes nærmest umerkelig sammen med de øvrige instrumentene og danner et helstøpt lydbilde. Dette blir, i mine ører, dessverre altfor kontrastløst og mangler den iboende spenningen som danner grunnlaget for den gode melodien.

Karl Ove Knausgård beskriver et gjenhør med Bon Iver i sin siste bok: «alle minner fra den tiden jeg spilte den sist, for kanskje to år siden, kommer tilbake. Ikke som bilder, men som følelser. Det er bare musikk som kan gjøre det, som kan åpne den frosne tundraen, men det er ikke bare godt, det gjør også vondt. Så mye tid går, så mye liv holdes tilbake.»

Panda Bear vekker også minner. Når jeg hører stemmen til Noah Lennox tenker jeg på trilleturene i slaps og snø for seks år siden. Musikken maner likevel ikke fram noen sterke følelser, men bidrar snarere til å nøytralisere bildet av det som tross dårlig vær og føre, var ei ganske fin tid.