Det virker å være uenighet om hvor begrepet «bergensbølge» egentlig stammer fra. Mange vil relatere det helt tilbake til The Aller Værste og lignende rockeband som herjet byen på slutten av 1970-tallet. I senere tid, derimot, refererer begrepet først og fremst til den internasjonale oppmerksomheten Bergen fikk som musikkby rundt årtusenskiftet. Sondre Lerche, Kings of Convenience, Røyksopp og den genierklærte platemanageren Mikal Telle. Uansett hva man legger i begrepet, ligger det innbakt en forutsetning om at det på et tidligere tidspunkt, før denne «bølgen» kom, ikke var et like rikt musikkmiljø i byen.

Per i dag er det ikke snakk om noen musikkbølge i Bergen. Det kommer ikke bølger med ny, god musikk i vestlandets hovedstad i vår tid, snarere kommer det mer eller mindre kontinuerlig ut ny, spennende musikk i alle mulige forskjellige sjangre. Og det er jo tross alt enda bedre. Kanskje er ikke dagens bergensartister klare til å ta verden med storm i samme grad som Røyksopp og Kings of Convenience gjorde, men for oss som liker god musikk er det mer enn bra nok. Det er rappere som Lars Vaular og Store P, det er Dig Deepers countryrock og Casiokids underfundige elektronika, det er den vindskeive popmusikken til band som Put Your Hands Up For Neo-Tokyo og Fjorden Baby!. Det er Real Ones, Megaphonic Thrift, Kakkmaddafakka. Det er Monica Heldal, som har turnert USA og gjort seg et navn der borte, og det er plateselskapet Klangkollektivet og alle deres artister et stykke på siden av det mest kommersielle.

Ja, og så er det Razika.

Det er få band forunt å skape seg en så særegen musikalsk identitet som det de fire unge jentene i Razika har klart. Helt siden de slo gjennom med låtene Aldri og Vondt i hjertet tilbake i 2011, har disse jentene operert i en helt egen sjanger. Måten Razika blander sammen forskjellige musikalske tradisjoner og gjør det til sitt eget uttrykk, et sted mellom skaen og punken og poppen og rocken, har imponert lyttere helt fra starten. Utfordringen til nå har vært å vise dette over et helt album. De to første platene har begge et knippe fantastiske låter, men også et knippe mindre engasjerende spor, og totalt er hverken Program 91 (2011) eller På vei hjem (2013) sterke nok til å virkelig gjøre seg gjeldende som album.

På tredje forsøk sitter imidlertid det meste som støpt. Razika virker nå ekstremt trygge på sitt eget format, og de kjører på uten å se seg tilbake. Det har alltid vært en rå energi og spilleglede hos disse unge jentene, men nå virker de også mer voksne som musikere. Låtene er mer varierte enn tidligere, og med en bedre flyt – med det resultatet at Ut til de andre er et langt mer helstøpt verk enn hva forgjengerne var. Det er en hårfin balanse her: Bandet har laget en ekstremt gjennomført og profesjonell plate samtidig som de har klart å beholde energien og den umiddelbare, litt jamaktige stemningen som er så viktig for Razikas særpreg.

Tekstmessig handler det fortsatt om gutter, kjærlighetssorg, sinne og opprør. Razika bruker Bergen som arena for tekstene sine, litt på samme måte som John Olav Nilsen & Gjengen gjorde på sine plater. På forgjengeren På vei hjem vandret de rundt i gatene på Nygårdshøyden, denne gangen står de utenfor Legal ved stengetid. Disse geografisk-kulturelle referansene bidrar til å gi Razika sitt særpreg. Noen av tekstene fremstår unektelig litt platte («det er så bra når vi tar på hverandre, det er så bra når vi stoler på hverandre»), men stort sett treffer de bra innenfor det tekstuniverset bandet har plassert seg i.

De fire jentene i Razika har hele musikkhistorien i sin hule hånd. Det er sammensetningen av alle disse sjangrene og tradisjonene som er bandets største styrke. Ønsket om å være sinte og opprørske går aldri på bekostning av popteften. Gi meg, gi meg, gi meg er hissig, insisterende rock, men koringen i mellompartiene blir en elegant kontrast til de sinte refrengene. Plata åpner med den kompromissløse Faen ta deg, men allerede i de to neste låtene er lydbildet i økende grad mykt og svaiende. Singelen Syndere i sommersol er reinspikka popmusikk, mens avslutningslåta Når alle sammen går, så går du etter ender opp i et frekt, instrumentalt støyparti. Det er også en stor styrke at albumet er såpass komprimert. De fleste låtene på denne plata tikker inn på rundt tre minutter, mange av dem enda kortere, og det er smått utrolig hvor mye bandet får sneket inn i disse minuttene. Låtene vrir og vender på seg, endrer stemning, skifter tempo og lever sine egne liv. Det sies at popmusikk er en kunst, og det beviser Razika på sin tredje plate.