Sleater-Kinney er endelig tilbake etter ti års dvale siden de utga den kritikerroste The Woods. Albumet ble hyllet av de fleste musikkanmeldere, og Rolling Stones plasserte albumet på 72. plass i deres egen kåring av topp 200 albumer på 2000-tallet. Gitarist og vokalist Carrie Brownstein, uttalte i 2008 at Sleater-Kinney kun ville gjøre comeback hvis de hadde noe nytt å formidle.

Heldigvis hadde ikke trioen spilt seg tomme, og for et comeback dette ble!

Mange comeback-album har en tendens til å lande på den trygge treeren, men med No Cities To Love, virker det som om Sleater Kinney aldri har vært borte fra musikkens rampelys. Det låter fresh og snerpete som et debutalbum, men samtidig nyansert og dyktig som et band som har holdt det gående i over ett tiår. Corin Tuckers vokal er sterk som fy. Hun synger med stor autoritet og gitarspillingen hennes er like solid, men Carrie Brownstein er overhodet ikke noe dårligere. Hun befinner seg absolutt i det øverste sjiktet når det kommer til gitarspilling.

Surface Envy og Bury Our Friends er singlene som er sluppet fra No Cities To Love. Begge låter består av et solid riffrepertoar og fengende hook-ups, og legger man Corin Tuckers vokal på toppen utgjør denne kombinasjonen fundamentet for selve albumet. Men det er også andre godsaker å ta av. Albumets tittel, No Cities To Love, en power-pop låt som utføres kompromissløst, og «A New Wave» som viser hvilken god trommespiller Janet Weiss er.

No Cities To Love er ikke et revolusjonerende album, og heller er det ikke nyskapende sammenlignet med tidligere utgivelser fra Sleater-Kinney. Men det er helt OK. Sleater-Kinney har vært trofast til stilen sin i alle år og oppskriften fungerer, samtidig som det appellerer til den etablerte fansen og til nye lyttere. Med andre ord, Sleater-Kinney er fortsatt seg selv. Takk og lov for det.