De fire guttene fra Dublin startet opp under navnet 21 demands for omtrent 10 år siden. I 2012 byttet de navn til Kodaline og gav ut In a Perfect World et år etter, som oppnådde umiddelbar suksess. Bandet ble samme år nominert til BBC’s «sound of 2013» og spilte på flere av Europas største festivaler samme sommer. Kodaline spiller pop-rock og har tidligere blitt sammenlignet med band som Coldplay.

Oppfølgeren Coming Up for Air ble til på kun 8 uker. Ifølge bandet selv var møtet med producer Jacknife Lee (R.E.M., Taylor Swift, Snow Patrol) med på å gi gutta en helt ny tilnærming til musikken. Plata representerer en ny retning for bandet med mer synth, flere instrumenter og mer elektronikk.

Dessverre er dette en retning Kodaline burde komme seg vekk fra så fort som mulig. På bandets egen hjemmeside sies det at plata er mer eksperimentell, mer uforutsigbar og preget av flere instrumenter. Likevel blir resultatet så inderlig enkelt. Coming Up for Air er en eneste stor smørje av klisjeer, som når metningspunktet lenge før plata er halvspilt.

Nå er selvsagt mange gode låter bygget på klisjeer, men temaer som sorg og kjærlighet trenger formidlingsevne, hvilket her uteblir mer eller mindre fullstendig. Vokalen er grei nok, men tekstene er så enkle og kjedelige at det hele blir særdeles anonymt. Det som til tider er vakkert og fengende på debuten In a Perfect World blir klissete og cheesy på Coming Up for Air.

Både starten av Human Again og Lost kan minne om Muse, og Coming Alive har mye Coldplay over seg. Sounden på plata er altså sammenlignbar med store band, og jeg utelukker ikke at Kodaline øker sin popularitet med det som er radio- og allsangvennlige låter. Samtidig er det lite med denne plata som sier innovasjon.

Førstesingelen Honest er en enkel, men radiovennlig poplåt basert på uærlighet fra en som tidligere stod bandet nært. «The One» er ironisk nok akkurat hva den høres ut som: En hastelåt skrevet til bandets ingeniør kvelden før bryllupet hans, og høres etter hvert mer ut som slutten på Alicia Keys’ «No One». Låta Better er et godt eksempel på bandets fantasiløshet, spesielt tekstmessig.

Skal man basere sanger på klisjeer går det en fin linje mellom hva som er vakkert og ekte, og det som blir klissete og cheesy. Jeg ser gjerne at Kodaline hadde tatt seg bedre tid til å evaluere kvaliteten i deres andre plate. Et band som brukte omtrent 8 år på å gi ut sin første suksessfulle debut, burde definitivt bruke mer enn 8 uker på oppfølgeren.



Kodaline kommer til Oslo og John Dee 21. Februar.