Andrealbumet til indie-rockerne i Peace er vanskelig å sette i bås. Det vil si, det er definitivt et renspikka indie-album. Men i 2015 – hva vil det egentlig si? Indieband formerer seg raskere enn kaniner, og det virker urettferdig å avfeie Peace bare fordi de befinner seg så umåtelig dypt nede i sjangeren.

Hva er det så som skiller Peace ut fra jungelen av denne type musikk? Det er fengende gitarrytmer, upbeat vokal og i det hele tatt passe britisk/eksentrisk. Fokuset ser ut til å ligge på stil over substans. Allikevel er det noe som skiller Peace fra mengden. De ser innover, har en passe mengde ironi på egne vegne, og under glade refreng ligger det helt klart noe mer dystert. Om en gjennomskuer imaget, ser man heldigvis mer enn en gjeng hipsterkids som kjeder seg. I’m a girl, World Pleasure og Money tar alle opp temaer som går et hakk dypere enn først antatt.



Låtmessig når ikke andrealbumet helt opp til standaren på deres debutalbum, in Love. Der var de fleste låtene øyeblikkelig catchy, og det var lettere å la seg rive med. Happy People sliter med å ordentlig komme i gang, og det er ikke før spor tre, Lost On Me, at startskuddet går. Mange av låtene klassifiserer som fyll, og kunne lett ha blitt luket ut. Med andre ord: deluxe utgaven skulle nok ikke ha eksistert.

Med fyll mener jeg ikke bare ”mindre gode låter”. Her er det faktisk et par spor som er direkte smertefulle for øregangen. Someday kan komme til å gjøre deg en smule kvalm, og det som skulle være deres Wonderwall er bare en treg, fargeløs gjørme. Til og med åpningslåta er skuffende, og det forundrer meg ikke om flere gir opp hele plata før den ordentlig har startet.

Harry Koissers stemme har nok av særpreg, men etter et par gjennomlyttinger går dette særpreget over i nokså irriterende særhet, og det er vanskelig å unnslippe følelsen av at bandet prøver for hardt. I låter som World Pleasure gjør de i det minste noe nytt, og forhåpentligvis vil det legge lista for tredjealbumet.



The Guardian kaller dem "vanilla indie", og det er vanskelig å si seg uenig. For all del, lytt gjerne til Happy People på Valentines Day. Det er en gladplate i indiens tegn; sprudlende full av sukkerspinn-kjærlighet. Om du er som meg og tar 14. februar med en klype salt, kan også plata være verdt en lytt - fordi det ligger noe mer illevarslende under det tilsynelatende sorgløse imaget.

Bare ikke hør på Happy People flere ganger på rad. Det er litt som å overspise på godteri – fare for kvalme.