Du skal være unnskyldt hvis du ikke har merket at The White Birch har vært borte i nesten ti år. For all del, gruppen har i høyeste grad vært savnet, men musikken de laget på semi-klassikeren Star is Just a Sun og min personlige favoritt Coming Up for Air er så stillferdig og kryper inn på deg på en måte som gjør at tiden nærmest opphører å eksistere. På samme måte har album og karriere kommet og gått uten noen stor fanfare: gruppen la opp etter en konsert i Polen i 2006, og har passende nok kommet tilbake like stille som da den forsvant.

10 år er lang tid, og selv om det ikke høres slik ut på The Weight of Spring, så har mye skjedd i The White Birchs verden siden den gang. Først og fremst har prosjektet gått fra å være en trio til å være Ola Fløttums soloprosjekt, spilt inn i kjelleren innimellom alle filmmusikkjobbene han har hatt de siste årene (Reprise, Mot Naturen). Det merkes at ensemblet har blitt redusert da lydbildet er blitt enda mer sparsommelig og de elektroniske elementene fra tidligere plater er tonet ned. Til gjengjeld hviler musikken mer på piano, strykearrangementer, og ikke minst Ola Fløttums stemme. Han synger som alltid mykt og behagelig, noe som passer fint inn med stemningen på platen, men det var likevelt et godt trekk å hente inn et par kvinnelige gjestevokalister på noen av sporene. Ingrid Olava gjør en glimrende jobb som duettpartner på tittelsporet, mens Susanna Wallumsrød stepper inn på The Hours.

Tematisk er det rimelig åpenbart hva det går i her; tittelen sier sitt, og med utgivelsesdato i begynnelsen av mars, er det klart at våren skal være noe mer enn en enkel metafor. Og joda, dette er en ny start for et prosjekt som startet for tjue år siden, men et såpass ensidig fokus på årstider hjelper ikke musikken å nå følelsesmessige høyder. Og dessverre kan den trenge det, fordi flere av låtene her forblir enkle skisser som kunne blitt formet videre. Lay Me By the Shore har for eksempel et nydelig pianoparti som styrker en ellers anonym låt betraktelig, mens Winter Bride tar seks minutter uten at man egentlig registrerer stort til den. Dårlig blir det likevel aldri – faktisk viser Fløttum heller fram hvor vakkert det kan være på de roligste sporene som Solid Dirt, hvor han synger i en dypere og råere tone som kler han godt, og den instrumentale avslutningen Spring. De to høydepunktene er derimot Lamentation hvor The White Birch igjen høres ut som et fullt band, og ikke minst Lantern. På sistnevnte har Fløttum med seg samboeren Ellen Dorrit Petersen på en låt som bygger seg opp til et herlig momentum, inkludert en banjosolo av typen jeg ikke har hørt siden Airs Alpha Beta Gaga.

The White Birch har gitt ut bedre musikk før; her føles det litt for sterilt til tider, med enkelte spor som er vanskelige å få skikkelig tak på. Platen er på sitt beste når den trår ut av sitt vante, rolige seg, og de orkestrale avslutningene på låtene er ofte de mest interessante øyeblikkene. Hvis du er ute etter en plate du vil bruke tid på, et helhetlig verk du kan ha på hodetelefonene og forsvinne inn i alene, så burde du likevel gi The Weight of Spring en sjanse. Ola Fløttum er dyktig som låtskriver og med en unik evne til å sette stemningen (at han komponerer filmmusikk er ikke tilfeldig), noe det utvilsomt finnes et dedikert publikum for der ute.