
To Kill A King
To Kill A King
Gjevnt godt album med flotte indiepop-perler innimellom.
To Kill A King slapp i 2013 Cannibals With Cutlery, og har brukt de siste årene på veien. Norge besøkte de i 2013 da de varmet opp for kompisene i Bastille på Sentrum Scene. Nå er de på vei tilbake til Oslo, og har da med seg et splitter nytt album i bagasjen.
Det selvtitulerte oppfølgeralbumet ble sluppet for bare noen dager siden, og guttene håper på sitt store gjennombrudd med dette albumet, noe som ikke er helt usansynlig. Dette er i stor grad engende saker, og store deler av albumet lover godt for både arenakonserter og festivalopptredener. Det er inkluderende og catchy, allerede fra første låt.
Albumet åpner med Compare Scars, en tilsynelatende rolig låt, til det bryter ut i en eksplosjon av gladrytmer og sangbare melodier. Det er som om du har kjent dem i alle år uansett om du har hørt dem før eller ikke – ikke nødvendigvis fordi musikken ikke akkurat er nyskapende – men fordi den er varm og inkluderende. Den samme oppturen fortsetter på singelen Love Is Not Control, en fin uptempo poplåt. Vokalist Ralph Pelleymounter har en varm og rik crooner-stemme med undertoner av soul og jazz, noe som får musikken til å skille seg litt ut fra alle de andre indiesprudlepop-bandene som eksisterer for tiden.
Av og til går han litt vel langt i sin crooning, så til de grader at han blant annet på sistesporet, Today, har lagt til seg en – mest sansynlig – fake aksent for å fremheve effekten. Det føles kleint og påtatt og låta hadde vært mer langt mer behagelig og kredibel hadde han droppet det. Andre rariteter man finner på skiva er lydfilteret som er lagt på i refrenget til World Of Joy, som gjør om en flott låt til en parodi på en flott låt isteden.
Til tross for et lite fall i energien mot slutten, er albumet gjevnt over fint, med en del flotte indiepop-perler lagt inn her og der. Som Good Times og ikke minst The Chancer er en The Killers-esqe låt med et refreng som garantert blir en hit live, og med en avslutning som kanskje tilsier at “life's endless drum” ikke er så endless likevel?
Om To Kill A King klarer seg i jungelen av noenlunde liktlydende britiske indieband gjenstår å se, men de har lagt inn en hederlig søknad med dette albumet.
To Kill A King besøk Internasjonalen i Oslo 1. april.
Det selvtitulerte oppfølgeralbumet ble sluppet for bare noen dager siden, og guttene håper på sitt store gjennombrudd med dette albumet, noe som ikke er helt usansynlig. Dette er i stor grad engende saker, og store deler av albumet lover godt for både arenakonserter og festivalopptredener. Det er inkluderende og catchy, allerede fra første låt.
Albumet åpner med Compare Scars, en tilsynelatende rolig låt, til det bryter ut i en eksplosjon av gladrytmer og sangbare melodier. Det er som om du har kjent dem i alle år uansett om du har hørt dem før eller ikke – ikke nødvendigvis fordi musikken ikke akkurat er nyskapende – men fordi den er varm og inkluderende. Den samme oppturen fortsetter på singelen Love Is Not Control, en fin uptempo poplåt. Vokalist Ralph Pelleymounter har en varm og rik crooner-stemme med undertoner av soul og jazz, noe som får musikken til å skille seg litt ut fra alle de andre indiesprudlepop-bandene som eksisterer for tiden.
Av og til går han litt vel langt i sin crooning, så til de grader at han blant annet på sistesporet, Today, har lagt til seg en – mest sansynlig – fake aksent for å fremheve effekten. Det føles kleint og påtatt og låta hadde vært mer langt mer behagelig og kredibel hadde han droppet det. Andre rariteter man finner på skiva er lydfilteret som er lagt på i refrenget til World Of Joy, som gjør om en flott låt til en parodi på en flott låt isteden.
Til tross for et lite fall i energien mot slutten, er albumet gjevnt over fint, med en del flotte indiepop-perler lagt inn her og der. Som Good Times og ikke minst The Chancer er en The Killers-esqe låt med et refreng som garantert blir en hit live, og med en avslutning som kanskje tilsier at “life's endless drum” ikke er så endless likevel?
Om To Kill A King klarer seg i jungelen av noenlunde liktlydende britiske indieband gjenstår å se, men de har lagt inn en hederlig søknad med dette albumet.
To Kill A King besøk Internasjonalen i Oslo 1. april.
FLERE ANMELDELSER
Jon Anderson & The Band Geeks - Live – Perpetual Change
Holder stemmen til ex-Yes-vokalisten på 80? >>
Beck - Singler og medvirkelser 2020-2025
Etter 6 år uten album fra Beck, men en rekke singler og samarbeid, er det på tide med en samlet anmeldelse >>
Yndling - As Fast as I Can og It's Almost Like You're Here
Noen har hvisket Yndling noe i øret om produsering >>
Sharon Van Etten - Sharon Van Etten And The Attachment Theory
Suksessfull kollaborasjon i splittelsens tid >>
Avantasia - Here Be Dragons
I over 20 år har Tobias Sammet invitert ulike artistar til sitt Avantasia-prosjekt. Denne gongen går han tilbake til røtene. >>
Levi Henriksen & Babylon Badlands - Aldri var november så lys
Tidenes første livealbum fra Kongsvinger >>
Ulver - Liminal Animals
Ulver leverer framleis musikk på sin måte og med høg kvalitet på Liminal Animals >>