Tjueseks år gamle Daniel Kvammen fra Geilo debuterer med en plate som er enda litt bedre enn hva man kunne tørre å håpe på. I jungelen av popmusikk skiller den seg ut i sin ærlighet og enkelhet, i den delikate produksjonen (Even Ormestad fra Jaga Jazzist), det varme lydbildet og de underfundige tekstene som dominerer gjennom hele albumet. – Jeg tror jeg har skrevet om noen temaer som folk kjenner seg igjen i. Mest av alt vil jeg skrive noe som er vakkert, fortalte Daniel Kvammen i et intervju med Musikknyheter i fjor sommer. Han har truffet spikeren på hodet. Musikken er vakker, og man kan kjenne seg igjen i den. Så enkelt kan det gjøres.

Geilodialekten gir akutte assosiasjoner til Stein Torleif Bjella (fra Ål) og Ekkolodds Kim Morgan Morgen (fra Fåvang i Gudbrandsdalen). Alle tre skriver seg inn i en trend i norskspråklig popmusikk som handler om å bruke dialekten sin for alt den er verdt. Det ligger noe urovekkende, nærmest foruroligende under overflaten i disse låtene. Daniel Kvammen formidler historier om vold, sinne, frustrasjon og utenforskap, i et vindskeivt univers hvor menneskene sliter med å tilpasse seg. De kaver og famler, snubler og sjangler. De nøler, og når de handler så handler de feil. De beveger seg rundt i en verden hvor alt til enhver tid står i fare for å kollapse. For når det raknar for deg /
 Så let eg det rakne eg med, synger Kvammen på Ingen vega utenom. Den sivilisatoriske skjørheten formidles med stor poetisk teft av det som må være en av landets mest spennende unge låtskrivere.

Daniel Kvammen er en havarert profet, han har kava lenge på i ein gudsforlatt dal, han har vært drita full og høg på sjalusi, han har lest Donald Duck og Nietzsche, og nå står han på Geilo togstasjon med ei rutete hvit og rød skreppe over skuldra, den er fyllt til randen av nydelige poplåter. Han vil bare reise, treffe folk som er fri. Han svinger ut ved idrettsplassen, aksellererer over Åresettsletta og legger Geilo bak seg. En dag vil han komme tilbake, men først skal han ut. I verden.