Forventningene har vokst seg til et nevneverdig nivå i forkant av denne utgivelsen. Især for undertegnede. Med en rekke catchy låter sluppet det siste året, har bærumsbandet vist at debut-EP-en ikke var noen tilfeldighet. Debutalbumet Home Before the Dark er absolutt godkjent, men jeg sitter med følelsen av at bandet kan enda bedre.

La oss begynne forfra. Det første som slår meg er at to og et halvt år gamle The Mess er med på plata. Det er en bra låt, som faktisk har fått seg en nyinnspilling, men det er likevel snodig at den får plass på plata. Tanken på å platedebutere uten å ha med sin førstefødte var kanskje uutholdelig? Det er i hvert fall bemerkelsesverdig at bandet ikke inkluderer noe mer nyunnfanget, fremfor den kommende treåringen.

Ovennevnte låt er ikke eneste kjenning. No Easy Way Out, Back To the Ordinary og relativt ferske Still Chasing Nothing har alle gått sin seiersgang på P3. Og det med god grunn. Den etter hvert sedvanlige vokalen til Benjamin Giørtz, ispedd et upbeat indielydbilde, går igjen. Keys og trommer er alltid toneangivende elementer. Og refrenget, det er alltid sangbart. En herlig troika støpt i internasjonalt format, rett og slett. Et annet sterkt kort er It’s Allright. Igjen er perkusjonen kraftfull, og det Passion Pit-aktige refrenget er en fin vri.



Ja, det er som perler på snor at Kid Astray har sluppet radiovennlige, fengende, elektriske indiepoplåter. De har utviklet, uten å revolusjonere, sin egen greie. En greie det er lett å like. En bra greie. Problemet oppstår når suksessoppskriften går igjen og igjen. Og igjen. Hvem vil vel spise en tolvretters der pannestekte kamskjell serveres ni ganger?

Så det ender med at glemmeboka får seg noen nye noteringer. Taking You With Me, nok en singellåt, er litt både-og. Tidvis (les: refrenget) fenger den, men sett over ett når den ikke helt opp. Kid Astray blir på en måte bare en skygge av seg selv. Day In June og Diver liden litt den samme skjebnen. Ålreite sanger, men vi har hørt det før. Av Kid Astray. På denne plata. Så de entrer alle det ikke altfor celebre selskapet glemmeboka utgjør.

Låta som derimot virkelig vekker min interesse er instrumentale Can’t Survive On Memories. En drivende god gitar over et drømmende lydbilde. Et fint tilskudd til en ellers ensformig låtkatalog, og en fin overgang til sluttsporet Not a Kid Anymore, som også skiller seg litt ut fra mengden. Her tør sekstetten å eksperimentere litt, og det lykkes de med.

Jevnt over er dette uansett en bra debut. Det var på høy tid at bandet slapp etterlengtede Home Before the Dark. Tross en vel gjennomgående oppskrift, er det friskt og fengende. Kid Astray er et band for fremtiden.