Tom Roger Aadland, den haugesundske visesangeren som mange nok husker aller best for de flotte Dylan-tolkningene han gjorde på utgivelsen Blod på spora i 2009, er nå tilbake med et knippe nydelige melodier og gnistrende tekster på sin femte soloplate, Rapport frå eit grensehotell.

Albumet, som åpner med et seigt og tungt tittelspor bestående av seks bekmørke minutter, bærer bud om en modig artist i fremgang, og det blir straks tydelig at Aadlands egenskaper som låtskriver har vokst til noe utenom det vanlige. Med vemod i stemmen og eminent gitarspill står han fjellstøtt i musikken, og sammen med sine dyktige musikanter fargelegger han utgivelsens melankolske grunntone med nødvendige glimt av lys og optimistisk snert. Den dansende melodien til Songen av jorda og det fengende refrenget til Like til mi dør har kvaliteter som kan føre musikken ut til et allment publikum, og den tidløse og gjennomførte sounden viser at Aadland nyter godt av samarbeidet med den rutinerte produsenten Lars Voldsdal.

På Haust og Vel av garde møter vi en langt mer dempet og naken stemning, og det er nå Aadland virkelig får glitre som låtskriver og formidler. Tankene går til gudbenådede amerikanere som Tom Waits og Johnny Cash, og man får tid til å nyte nyansene i musikken før en drives videre til den manisk flotte Har du hatt den kjensla og den personlige Oppløyst og medtatt. Til tross for en rekke høydepunkt, hvor både ord og musikk varmer godt, er ikke alt som glitrer gull på denne utgivelsen heller, og spesielt den masende Alle kunne man gjerne vært foruten. På Farsfolket, som er siste låt ut på albumet, presenterer derimot Aadland noe av det ypperst han har komponert, og det pensles her ut en håpefull låt som både han og bandet kan bære med stolthet i lang tid fremover. Sangen fungerer som en flott finale og konkluderer på en god måte det positive inntrykket man som lytter har opparbeidet seg.

På Rapport frå eit grensehotell er det tydelig at vi møter en spennende låtskriver av den gode, gammeldagse sorten, hvor utgivelsens sterke låter og gjennomførte produksjon blir toneangivende. Aadlands vemodige og lengtende livsbetraktninger markerer et høydepunkt i karrieren, og dette er uten tvil nynorsk melankoli av ypperste klasse.