Amund Maaruds siste utgivelse, Volt, regnes som en avslutning på albumtrilogien som startet med Electric i 2011 og fortsatte med Dirt året etter. Det er en tydelig utvikling i Maaruds ferdigheter som gitarist, vokalist og låtskriver. Stødigere, men også mer løssluppent.

Sjangermessig befinner artisten seg fortsatt innenfor bluesrock, men Volt har et tydeligere rockepreg enn forgjengerne, kanskje spesielt 2011-utgivelsen Electric som med overlegg hentet mest inspirasjon fra bluesen. Maarud behersker imidlertid sjangrene godt og leverer en mer helhetlig kvalitet på sin siste plate enn tidligere.

Det er jevnt over gode låter og en gjennomført produksjon på Volt. Låta No Love Between Us er en spennende åpning som gir forhåpninger om en Maarud som tør å utfordre seg selv og lytterne. Definerte riff, fengende vokal og et bra refreng.Wild Child har et herlig groove og en kombinasjon av lekne og tunge gitarer. Og nok en gang gir Maarud fra seg et refreng som fester seg.

I Love That Burns roer han tempoet og lar orgelet i størst grad gjøre riffjobben, mens bassen ligger der og holder det hele gående. Låta har interessante oppbygninger, psykedeliske tendenser og avsluttes med en lang og energisk gitarsolo. Det er tøft og kjapt i Sticky, men kan og så virke en smule heseblesende, spesielt vokalen i verset. Gitar, orgel og saksofon legger seg tydelig i lydbildet i den Dr. John-aktige Lovelights.

Det bygger seg pent opp i Tears Of Rage, den låta som sammen med Love That Burns kanskje skiller seg mest ut på albumet. Både Burning og Catch Up With You er sterke rockelåter som på hver sin side høres ut til å ha hentet inspirasjon fra The Black Keys og Queen of the Stone Age.

Det er mer mørke å spore i Step Waltz, som runder av albumet og dermed Maaruds trilogi-prosjekt. Et konsept som helt klart må kunne sies å ha vært vellykket og etablert ham som en av Norges fremste gitarister og artister innenfor sin sjanger.

Amund Maarud har med Volt igjen gitt ut en godt album. Han er en dyktig musiker og backes utmerket av et samspilt band. Maarud skriver gode og catchy låter, han er en fremragende gitarist og en stadig bedre vokalist. Jeg skulle samtidig ønske at han hadde et mer særpreg. En stil som var mer hans egen. Et kjennetegn som hver gang du hørte ham umiddelbart kunne fortelle deg at dette er Amund Maarud. Det mangler han fortsatt litt. Som lytter får man litt for ofte assosiasjoner til spesielt The Black Keys, men også delvis til Queens of the Stone Age. Det er neppe bevisst fra musikerens side, og kan være en tvangstanke i overtegnedes bevissthet, selv om det ikke er dårlige assosiasjoner å få som lytter. En større egenart ville likevel skapt enda større nysgjerrighet og enda mer innlevelse.

Men med Volt har Amund Maarud uansett lagt et spennende grunnlag for hvilken vei musikeren skal gå ved neste korsvei.



Artistens hjemmeside her