To år etter at den tjuefem år gamle sangfuglens sjette album Once I was An Eagle kom ut, returnerer Laura Marling med hennes hittil mest utfordrende album Short Movie.

Med albumets mørke stemning og innbydelse av el-gitarer, åpner det en helt ny verden hvor det nesten føles som om Marling har gitaren plugget til en mørk sky, og dette er hva som kommer frem. Tjuefemåringen som tidligere har svært diskre tatt i bruk både el-gitarer og personlige erfaringer, virker til å ha sluppet løs håret, eller klippet det av for å være mer nøyaktig, og bare pøset på.

Albumet begynner med Warrior som på tross av sine behagelige Nick Drake-vibber, ikke helt viser til endringene Marling har gjort musikalsk. Det gjør derimot låt nummer to, False Hopesom ivrig tar i bruk både røffheten og el-gitarer. ”Is it still okay that I don’t know how to be alone” spør Marling. Short Movie.er personlig på en måte Marling som regel ikke har tillatt seg til før, og det føles ikke som et dystert album på tross av at det har vært et mørke som har satt i gang det hele.

Låter som Gurdijeff’s Daughter og Strange blir favorittene, og det på grunn av en slags fornyet lekenhet som følger med. Marling leker seg frem med vokalene ved å snakke-synge noe som gir det hele en gammel folk rock-glød ved seg, og det samtidig som den viser til en av hennes musikalske inspirasjoner, Bob Dylan. Strange rører ved det meste hun har gjort før, men samtidig strekker seg lenger, og det er de små tingene som utgjør det. Blant annet følelsen av at Marling snakker til seg selv når hun ærlig innrømmer: ”I don’t love you, like you love me/I’m pretty sure that you know”. Det er en catchy, og ikke minst underholdende låt, og som lytter er det morsomt å følge dens utvikling. Underholdende nok gir den også denne lytteren tanken om at kanskje det Laura Marling prøver å si kan samles opp i en så enkel setning som: "mann deg opp".

Gurdijeff’s Daughter er en sang som fortjener å bli forklart i flere detaljer. George Gurdijeff som var en gresk-armensk mystiker og religiøs lærer mente at mennesket eksisterte i en sovende tilstand, men at en oppvåkning fra dette var mulig om en ønsket det og jobbet for det. Marling virker til å ha hatt oppvåkningen: ”Never consider yourself or others/Without knowing that you’ll change”. Det virker ikke til å være noen tvil om hva som burde og ikke burde bli gjort. Dog begge låtene er ulike, er denne likheten i ærlige oppramsingen nettopp det som ser ut til å trekke de sammen. Det er en røffhet som er blitt sluppet inn i Marlings sound, og det er ikke kun instrumentalt. Et stort brist i låta, blir for min del når Marling stemme virker til å slite med å holde tonen mot sangens ende. Det føles som en unødvendig feil, men det får være opp til enhvers smak. Et av albumets mest fantastiske øyeblikk er derimot å finne i Don’t Let Me Bring You Down hvor Marling synger om en tapt kjærlighet og freidig spør: ”Do I look like I’m fucking around?”

How Can I er også verdt å nevne, og en stor grunn til det er rett og slett at den er begrenset søt, noe som gagner den med tanke på at kjærlighet er temaet hvor Marling undrer seg hvordan hun kan leve uten hennes elskede. Og her minner hun mye om en ung Joni Mitchell fra tidlig 70-tallet.

Laura Marling er en musiker som i løpet av sin karriere ofte er blitt stemplet som ”den moderne Joni Mitchell” eller en kvinnelig Bob Dylan. Og albumet kan muligens bli sett på som en moderne Joni Mitchells svar på en moderne versjon av Hejira med dens styrke og trykk på femininitet. Riktignok unnslipper hun heller ikke folk-sjangeren som binder henne til en av dens største helter, Bob Dylan. Marling virker derimot aldri å strebe etter å være lik folk-heltene, for til tross for at hun sjeldent eksperimenterer utenfor sjangeren, så ligger mye av hennes appell i de konstante forandringer. Hvert album har alltid sørget for å ikke bare vise til emosjonelle vekst, men også musikalsk.



På tross av at Marling ser ut til å ha valgt en ny og dristig vei å gå fremover, er det låter som fortsatt bærer den samme meditative-stemningen som både har vært positiv, og til tider negativ tidligere for folk-sangerinnen. Howl er et slikt eksempel. Den har vakre melodiøse gitarer i bakgrunnen, men dette hindrer den ikke fra i å gå vill i seg selv før den til slutt finner frem. Dette er en egenskapen som gjør at sangen blir litt kjedeligere, og derfor også enklere å glemme. Warrior og Divine, men også til tider Worship Me, er eksempler på nettopp dette.

Når det er sagt så har albumet flere toppunkt enn bunnpunkter å by på, og selv låtene som ikke nødvendigvis er med på å trekke albumet opp, er heller ikke med på å veie det altfor mye ned. Det virker til at Laura Marling har fått en fornyet iver og glede for musikk og det å skape musikk, noe som absolutt gagner henne og skimter gjennom. Marling er en lovende musikker sånn sett, og alt hun skaper følger med en garanti på at det er mye mer i vente, og atter en gang klarer hun å sikre seg sin plass som en av de mest fremragende musikerne i det tjueførste århundre.





Marling på John Dee i mai