Til tross for at syvendeplata Carrie & Lowell trekker tilbake til røttene, har en likevel skapt stor forundring og overraskelse. Denne plata er på mange måter merkenavnet ‘Sufjan’ redusert til hans konsentrerte seg: den ømme og forsiktige hviskingen, dandert med banjoen og gitaren i skjønn forening. Med unntak av myk tangentbruk og lett koring fra Laura Veirs, Thomas Bartlett og S. Carey, er dette alt som bygger opp disse 11 låtene. Ingen blåsere, ingen synther. Og ikke ett eneste trommeslag. Her er han ikke den grandiose multiinstrumentalisten Sufjan Stevens, men heller folkartisten vi elsker og kjenner han som, trukket tilbake i hjemmestudioet i Brooklyn.
Det eneste som gjenstår i denne miksturen er historien, og den vil dra deg ned med dens urokkelige tyngde.
Tittelen Carrie & Lowell refererer til hans mor Carrie og stefar Lowell Abrams. Mens Abrams nå er medeier i Sufjans plateselskap Asthmatic Kitty, døde moren hans i 2012 av magekreft. Hun forlot sønnen opptil flere ganger i løpet av barndom, som nevnes i Should Have Known Better. Noen ganger forteller tekstene om familieturene de tok sammen i Oregon, under øyeblikk det virker som han stod nærmest moren. Senere rettes blikket hans mot tiden som voksen, i kjølvannet av av hennes død og refleksjoner tilbake til hans tidlige år og avstanden de hadde mellom hverandre. At han klandrer seg selv for å ikke ha prøvd hardere.
Aldri har lytteren vært tettere på Stevens. Han har alltid skrevet personlig, og Carrie nevnes også på enestående Romulus fra Michigan-skiva (2003). Men med denne biografien om familie og sorg, ensomhet og håp, kombinert med hvor naken det instrumentalske her, slipper han oss nærmere til. Få verktøy er brukt til å konstruere disse sangene, som på det musikalske resulterer i et komplisert inntrykk.
Materialet, som trekker paralleller til hans religionskonfronterende og stillferdige plate Seven Swans, er hjerteskjærende vakkert. Det nedstrippa formatet gjør at Death With Dignity rører så mye at den kan få øynene til å svi. At singelen No Shade In The Shadow Of The Crosshøres ut som den er skapt av en yndigste engel. Imens gir The Only Thing alt en mer optimistisk tone, og er så flott at den også trekkes fram som én av mine tre favoritter så langt på denne plata. Sleng forøvrig på All of Me Wants All of You, og ufattelig triste Fourth of July.
Men selv om alle disse låtene er en perfekt innpakning til disse tekstene og som en utfyllende fortelling til det gamle og sprukne albumcoverbildet av Carrie og Lowell, så er det kanskje paradoksalt nok ikke det perfekte Sufjan-albumet. Faktum er at det blir litt éndimensjonalt. Det vil overraske lytteren første gang over hvor enkelt han har gjort det, men mens du hører på plata blir du ikke overrasket av hvordan den neste låta er fordi han ikke tar i bruk noe nytt underveis, noe eksempelvis labre Eugene lider av. Dette er Carrie & Lowell sin styrke og svakhet.
Sufjan Stevens sin syvende LP vil i løpet av sin 43 minutter lange levetid ta pusten fra deg. Den vil røre ved deg, fukte øyekroken og gi deg en klump i halsen med lyrikken og musikken. Carrie & Lowell er utvilsomt en ytterst nydelig plate fra én av musikkens mest henrivende og sarte sjeler. Enkeltstående låter og plata selv vil få en høy plass på samtlige kåringer på globalt nivå ved juletider, muligens også krones som det mest minneverdige musikken hadde å by på i 2015. Den vil hylles for å være Stevens sin største triumf. Hans aller beste.
Carrie & Lowell er nettopp det når det gjelder historien, men musikken alene og i sin helhet er ikke hans største mesterstykke.
(sterk)
