Den livsbejaende indiepopen har siden albumdebuten for syv år siden, da trioen manet folket til Joy Division-dans, vært for The Wombats’ imperativ å regne. Matthew Murphys etter hvert umiskjennelige vokal, med synthbaserte, dansbare produksjoner som sedvanlig bakteppe. De entret den internasjonale indiescenen, og skapte seg etter hvert også et navn blant det gemene hop. Når oppskriften fortsatt er akkurat den samme, metter kanskje bandet sine trofaste fans’ behov, men for resten blir det kun et av mange album ute i indiesfæren.

Fire år har gått siden The Wombats sist slapp et album, og oppsiktsvekkende lite har altså skjedd siden sist. Murphys distinkte liverpoolengelsk er der, det samme er de elektroniske vibbene, koringen, og de alvorstunge tekstene. Glitterbug er – på godt og vondt – gjennomsyret av wombatskhet.

En gjennomgående oppskrift vil naturlig nok føre til noe uønsket sideflesk. Lite motiverte Headspace er sidefleskets gallionsfigur. Flat produksjon og uengasjert vokal, uten den smittende energien. Også Pink Lemonade og This Is Not A Party, tross materialiseringen av Murphys nærmest eksistensielle krise, lider litt den samme skjebnen.



Men pungrottene har fortsatt masse energi. Your Body Is A Weapon er The Wombats på sitt mest sedvanlige, med toneangivende perkusjon og allsangvennlig refreng. Positive Give Me A Try, med sitt energisk og gode lydbilde, er også catchy. Best er kanskje Greek Tragedy og The English Summer, som begge inneholder spennende elementer. Førstnevnte med platas beste og mest lekne lydbilde, mens sistnevnte er The Wombats på sist mest rocka.

Men så var det denne ensidigheten, da. Den er påfallende. Og når neddempede Isabel ikke engasjerer over hode, da føler jeg meg litt hjelpeløs som håpet på forandring. Men den som intet våger, intet vinner. Og den liverpoolbaserte troikaen har absolutt godt av å vandre litt i ukjent terreng.