Det tar ikke mer enn ett minutt inn i HighEnd / Asfalt før Arif sier at «dette er ikke jovial shit, det er ikke for de lytterne», og det skal godt gjøres å beskrive stemningen til albumet bedre enn han selv gjør der. Det er den røde tråden gjennom hele greia, som binder en rekke sterke låter sammen. Arif er innom store deler av undersjangerne, med blant annet nikk til sørstats- og undergrunnsrap, samt til «hipsterne som rocker Margiela.»

Albumet føles som et skritt videre fra hans tidligere materiale. Det baserer seg mer på historiefortelling og låtene er ikke så tunge på metaforer som for eksempel Vekk Meg Opp. Allerede etter et halvt minutt gjør Arif det klart at dette blir et annerledes album med strofa «Faren min var en narkoman og en dop-dealer», fulgt av et hjerteskjærende desperat «De drepte Benjamin, de drepte Benjamin, de fittenazistene var voksne». Det er fristende å sitere hele Intro ord for ord, for det er utvilsomt en kandidat for beste norske hip hop-låt på flere år.

Variasjonen er en stor del av det som gjør at dette albumet skiller seg ut. Arif er ikke av typen med én klar styrke, han har et bredt spekter og klarer fint å hoppe fra mer tradisjonell rap, som i Sulten, til en funky poplåt i Kanke Gi Opp. 8Ball er enda et eksempel på at Arif, og folka han velger å samarbeide med, er vaskeekte rappere. Det er en ordentlig in-your-face låt. Det gjør overraskelsen i Venus enda større, når Arif plutselig bytter ut spyttingen med en halvsexy falsett og sløv rapping.

Hele greia blir nesten som en samling av singler, men på den gode måten. Et slags greatest hits-album fra en artist som ikke trenger filler-låter. Arif er flink både på det sexy og det seriøse, på synging og på rapping. Han har blitt enda bedre på rim, og er på sitt beste høyt oppe på lista av de beste norske tekstforfatterne. Stilen hans minner om en slags fusjon av den elektronikatunge bergensrappen og den mer gritty nye oslorappen. Det skal ikke mye mer finpolering til før han kan kalle seg kongen av begge.