Det nærmer seg tre år siden britiske Gallows slapp sitt selvtitulerte tredjealbum, og nå er guttene klare med oppfølgeren Desolation Sounds. Da vi pratet med guttene i fjor sommer var de "i tredje trimester" av innspillingen, og fortalte oss at dette kom til å bli bandets tyngste og mørkeste album hittil.

Dét har de ikke helt klart å levere, isteden har guttene sluppet et album som spriker i veldig mange retninger – inkludert den tunge og mørke. Førstelåta Mystic Death er en lovende start; brutal og iskald, og høres sammen med låter som Leviathan Rot ut som om de i stor grad er inspirert av mørkere varianter av metall (kanskje spesielt den norske), både i struktur, akkorder og tema. Etter dette mister guttene noe av retningssansen, og det hele blir noe ufokusert.

Gallows har gått igjennom en voldsomt stor forandring siden bandets tidlige dager. De hadde en frenetisk og illsint vokalist i Frank Carter, hvilket gjenspeilet seg i musikken. Den var fresende hissig, provoserende, og tok opp arven etter tidligere punkrock som faktisk vekket folk. Den belyste temaer som opptok folk, og med album som Orchestra Of Wolves og mesterverket Grey Britain var det mange som følte at punken endelig hadde fått sine arvtakere. Etter dette sluttet bandets karismatiske frontfigur med erklæringen at han ikke var "en sint unge lenger", og startet isteden det melodiske rockebandet Pure Love. Dermed tok en annen – like melodisk og lite sint - vokalist plassen hans; Wade MacNeal fra det melodiske post hardcore-bandet Alexisonfire, og som resultat tok Gallows en stor sving i en ny retning retning. Mange var skeptiske, men da neste skive, selvtitulert Gallows kom ut, følte mange en slags lettelse – det hørtes da fortsatt ut som Gallows. Litt iallfall!

Siden den gang har også gitarist – samt bror til Frank Carter – Steph Carter sluttet, noe som tydelig har pushet bandet enda lenger bort fra sine originale røtter. Aggressiviteten og sinnet er så godt som borte, de spennende gitarrriffene er forsvunnet, og den desperate hungeren etter å formidle mangler. Isteden får vi rene rockelåter som den stadionvennlige tittellåta Desolation Sounds og Bonfire Season, mens Death Valley Blue høres ut som en litt mer rocka versjon av The Killers. Chains og Leather Crown er blant de få låtene som har behold noe av spenningen og det frenetiske og intense man forbinder med Gallows, men likevel er størstedelen av låtene skuffende tamme. En mulig forklaring på de forskjellige retningene den nye plata spriker i, kan også være at de gjenværende medlemmene bor svært langt fra hverandre, i USA, England og Canada. Dermed er samkjøring nødt til å bli et problem, og vil kunne påvirke det ferdige resultatet uansett hvor godt man kommuniserer via teknologi.

Dermed sitter man igjen med et inntrykk av et band som ikke selv vet hva de vil eller hvor de er på vei. Det kan se ut til at de drar i hver sin retning, alt ettersom hvordan de som personer har utviklet seg siden starten, og at de sliter med å finne en fellers plattform i midten. Mot slutten av skiva kjenner man savnet av Frank Carters Gallows – så kan man jo da eventuelt trøste seg med at han har tatt en stor sving TILBAKE til det sinte, og gå og høre på hans nye prosjekt Frank Carter & The Rattlesnakes isteden.