Men i dagens musikkvirkelighet er det stort sett godt etablerte artister, som selger i bøtter og spann, som har det privilegiet at de kan satse kun på musikken. For Samsaya, som har hatt varierende salgsmessig suksess, har det å satse på musikkarriere vært en balanseøvelse hvor også hennes andre talent får brynt seg. Dette har vi sett flere artister gjøre, og det blir nok mer av det.
Når man hører på den nye platen Bombay Calling er det annen ting som også kjennetegner Samsaya. På samme måte som mange av de andre artistene som begynte å sysle med musikk på 90-tallet, og senere, har hun hatt hele fem tiår med musikalsk arv å ta av.
For det er ikke bare Samsays tokulturelle bakgrunn som gjør at platen framstår som en musikalsk smeltedigel av stilarter og inspirasjonskilder. Det er en dash 80-tall (store Janet Jackson-vibber på U & Me og herlig ah-ah-ah synthsamples på Beginning at the End), litt 90-tall (GOA, etniske fløyter og refrenget på My Mind), 00-tallets R’n’B (Superhero), dub og reggae (Stereotype og Love Maze) og ikke minst elektronisk dance-musikk ala Robyn (Bombay Calling og Breaking Bad). Mye av musikken har vært utgitt før på singler og fjorårets EP, men det er også nye låter her som ikke står tilbake for de som har vært utgitt før. Skal jeg klage på noe er det at Samsaya nok en gang har droppet å ta med Apple, en fantastisk ballade og hennes beste låt.
Men det er flisespikkeri. For dette er pophåndverk av ypperste merke og plata er fylt av sommerlig glede som en blir glad av å høre på. Stereotype er for eksempel en låt som selv en stiv stokk som meg får spastiske dansebevegelser av.
Fred Ball (Bertine Zetlitz, Rhianna, Sia m/flere) har bidratt og produksjonen er glitrende. Likevel er dette Samsayas show. Hun har sjarm, stemme og egenart, du vet at det er henne du hører på, og hun krever å bli lyttet til. Og akkurat det bør du!
