Danske Mew er endelig klare med et nytt album, 6 år etter at No More Stories (tittel kraftig forkortet) ble sluppet. I følge et intervju vi gjorde med guttene for noen uker siden kunne de selv nesten ikke tro at det har tatt såpass lang tid, men mente at det hadde vært verdt det for å komme frem til resultatet de nå har gjort.

I mellomtiden har de ikke bare turnért og hatt tid til litt normalt liv og egne sideprosjekter, men bassist Johan Wohlert har også returnert til bandet etter å ha sluttet i 2006. Dette har hatt en interessant effekt på albumet, som faktisk er nærmere Frengers og And The Glass Handed Kites i sound enn bandets senere materiale, samtidig som de har tatt et stort skritt fremover i utvikling. Det høres ut som oldschool Mew, men det høres ikke ut som en reprise av noe de har gjort tidligere eller gammelt uinspirert oppgulp.

En del av låtene er kjent for publikum fra før, som åpningslåta Satellites, som var første smakebit bandet slapp på nett for noen måneder siden. Låta er Mew i et nøtteskall, eterisk drømmepop med vokalist Jonas Bjerres lyse vokal over lekende piano og klangfulle gitarer. Det er ikke låta som fant opp kruttet, men en behagelig intro både til Mews verden og til denne skiva. Det er derimot på låt nummer to, Witness, hvor det blir spennende. Denne, sammen med låter som My Complications, knytter sammen fortid og fremtid med tanke på bandets sound. De lar deg tydelig høre bassist Johans innvirkning på musikken, og man skjønner dermed også hva som muligens manglet litt på No More Stories. De er låter som kunne glitt rett inn på And The Glass Handed Kites, og er progressive og drivende med bassganger bare Wohlert kunne levert.

En av skivas store høydepunkter er nydelige Water Slides, en låt som bandet ble overrasket over responsen til, da de spilte den live på mini-turneen før jul. At dette var en overraskelse for bandet er i seg selv overraskende. Dette er en overveldende behagelig låt, med mørke og triste tekster, men med et sound så komfortabelt og drømmende at skuldrene automatisk senker seg når den kommer på anlegget. Som et mørkeblått hav med stjernehimmel over og med svak hvalsang i bakgrunnen. En liten uheldig finte har de dessverre gjort midt i låta med et parti med “romskip”-lyder og som bryter opp det bølgende behagelige sounded resten av låta leverer.

Men ikke alt på skiva er like ypperlig. Det er noen fillers som føles totalt overflødig, spesielt med tanke på at albumet er en hel time langt og hele 6 av 10 låter er over 5 minutter. The Night Believer er en av låtene som papiret ser ut som en vinner. Men låta, en duett med Kimbra (kjent fra Gotyes “Somebody That I Used To Know”), - som også synger backingvokal på store deler av skiva - faller igjennom på sin radiovennlighet, og blir bare et tomt kapittel i Mew-historien. Interview The Girls er nok en låt som faller igjennom, også fordi man på det tidspunktet begynner å bli litt mett dersom man ikke hører på skiva i bruddstykker. Refrenget er nydelig og en smart idé låtmessig sett, men verset når ikke opp og dermed blir låta bare halvbra.

Bandet har også tatt litt av en sjanse ved å gjøre 11 minutter lange Row til nest siste låt. Row er episk, enorm i lyd, og fantastisk vakker, og hører man på den isolert – noe som kanskje er lurt hvis man virkelig vil oppleve den - kommer alt av fine detaljer frem. Stillhet, oppbygging mot bråkeklimaks, alt man kan be om i en låt. Den kunne ha satt et gigantisk utropstegn for skiva, og har potensiale til å gjøre det samme som livefinale. Isteden kommer det en like fin, noe mer fengende og nesten - men ikke fullt så - episk låt etter den, som gjør at det heller er sistelåta som sitter igjen i ørene etterpå. Rows kunne nemlig godt ha vært for +- hva Comforting Sounds og Louise Louisa var for Frengers og And The Glass Handed Kites, men isteden er det Cross The River On Your Own som får den æren. Den er også en flott avslutningslåt, men har ikke den samme grandiose følelsen som Rows har.

Hadde Mew vært litt strengere på låtutvalget kunne dette vært en enda sterkere konkurrent til årets album, men ender opp som et album man velger ut spesifikke låter fra heller enn å høre fra start til slutt.