«Legende» er et ord som ofte blir brukt, men det er vel sjelden det passer så bra som på akkurat Godspeed You! Black Emperor. Postrockens kanadiske gudfedre er ofte forsøkt kopiert, men aldri helt overgått, og deres tidligere diskografi leses som en slags Post-rock 101. Det starta med noen obskure kassetter på midten av nittitallet, og gikk via den western-inspirerte apokalypse-elegien F#A#∞ (uttales som F sharp, A sharp, infinity) til en EP som viste at de kunne koke det ned til de mest grunnleggende sjangerelementene (Slow Riot For New Zerø Kanada), før selve kulminasjonen av en hel musikalsk bevegelse kom i 2000 med Lift Your Skinny Fists Like Antennas To Heaven. De slapp også et litt halvhjertet album i 2002 (Yanqui U.X.O.), før det ble stille.

Men frykt ei. Etter en liten pause på beskjedne 10 år kom de plutselig tilbake ut fra intet med det kanskje sterkeste slippet i hele 2012, fantastiske Allelujah! Don't Bend! Ascend!, en naturlig progresjon fra de gamle skivene og over til et mer dronebasert lydbilde.

Dette er et lydbilde som de videreutvikler på den nyeste full-lengderen, Asunder, Sweet and Other Distress. De går rett på sak helt fra begynnelsen av albumet, som åpner med sporet Peasantry or 'Light! Inside of Light!'. Noen monumentale trommer blir snart etterfulgt av et gitarerparti med skikkelig trøkk i. En litt uvanlig start for bandet som er kjent for å bygge opp musikken sin lag for lag. Hele albumet er løselig basert på en låt de har spilt live i noen år nå under navnet Behemoth, og akkurat dét er virkelig hva det høres ut som også. Det første sporet glir sømløst over i neste spor, som kun består av droning, og vi beveger oss som vanlig på en syltynn grense mellom musikk og ren støy. Det tredje sporet er også en støy-basert affære, og fungerer som en intro til det siste sporet. Det fjerde og siste sporet gir endelig noen små nikk til røttene, og viser bandet som vi kjenner dem fra tidligere. Noen små plukk fra fiolin og cello trenger igjennom lydveggen, og dette bygges sakte opp til et melodisk, patentert GY!BE-klimaks. Når albumet er over så sitter jeg med en litt tom følelse innvendig, som man jo skal gjøre med en god postrock-skive.

Det skal noe til for å toppe det forrige albumet deres, og det har de ikke klart i denne omgang. Det blir for lite variasjon her, mange av segmentene flyter sammen og det er vanskelig å sette fingeren på enkeltmomenter som man kan trekke frem. Gamle fans vil helt klart savne samples og spoken word-passasjer, som er fraværende for første gang på en skive fra GY!BE. Jeg har også en følelse av at det hadde vært bedre om de prøvde å strekke det hele litt lengre ut i tid. Postrock er jo ikke en sjanger for de som har det travelt allikevel.

Jeg skal være den første til å innrømme at jeg er en fan av bandet, og det kan være opp til tolkning om jeg gråt eller ikke når jeg så de i levende live på Øyafestivalen i 2013, men dette blir ikke toppkarakter fra de gamle heltene. Albumet viser derimot at de er tilbake for fullt, i fint driv, og dette er noe musikkverden trenger. Anbefales til folk som er familiære med bandet fra før, men nye lyttere vil nok gjøre lurt i å starte på et annet album (for eksempel Lift Your Skinny Fists Like Antennas To Heaven).