Millencolin på sitt beste er kjapt, teknisk og superfengende. På slutten av 90-tallet og starten av 2000-tallet var de et perfekt soundtrack for en solfylt dag, rullende avgårde på et skateboard. En av styrkene til Millencolin er at de nesten høres mer amerikanske ut enn flere av sine amerikanske brødre som har dominerte skate-punk scenen siden slutten av 90-tallet. En av svakhetene deres, særlig på deres siste utgivelser er at de fort kan bli litt anonyme og kjedelige når de forsøker å bevege seg ut av den formelen de kan best. Hva så med True Brew?
Det er deilig å kunne slå seg til ro med at Millencolin er tilbake i toppform på albumformatet. Selv om de kanskje ikke er like umiddelbare som de var på slutten av 90-tallet - da noen av låtene ikke trengte mer enn en halv runde før de satt på hjernen, er de nå tilbake i den formelen de kan best. True Brew på sitt beste er kjapt, teknisk og superfengende, samtidig som det er tydelig at vi har med et mer voksent band å gjøre i denne omgangen. Selv om ”sounden” på skiva fører tankene til et solfylt California, så tar de for seg relativt alvorlige temaer og beveger seg tidvis innom det politiske. Blant annet tar de for seg den politiske hverdagen i hjemlandet Sverige der det har vært en voksende oppslutning for nasjonalistiske og rasistiske partier de siste årene. Dette hadde kanskje ikke funket tidligere, men deres publikum har blitt voksne samtidig som dem selv, og vil antagelig ”godta” disse tematikkene. Bandet har også vokst på seg en troverdighet til å kunne ta for seg slike temaer.
Det er ikke mange dødpunkter på skiva og det går ganske fort unna. Likevel er det noen av låtene som blir litt for seige. Men når sant skal sier er det klar overvekt av høydepunkter her. Noen av de er: Wall of Doubt - som har en ganske deilig pianointro som utvikler seg til å bli skivas kanskje mest fengende gitarriff. Andresporet Chameleon og singelen Bring me Home er også to av skivas mest umiddelbare låter.
Jeg vet ikke hvor mye større publikum Millencolin får med True Brew, de operer ikke i en sjanger som topper hitlistene for tiden. Men jeg er sikker på at mange kommer til å trekke seg mot scenen og bevege hodet i takt med låtene når de skal spillet på Slotsfjell og Malakoff til sommeren. Deres etablerte fans har likevel fått utgivelsen de har ventet på i en stund nå og kan glede seg over at Millencolin er tilbake i form.
True Brew får fram lysten til å ta fram det gamle brettet fra boden å rulle rundt hele sommeren med denne skiva på øret i en ren nostalgitripp. Men så var det alderen og selvbevisstheten da…
