Faith No More spilte i Oslo Spektrum 2. november 1992. Jeg var 16 år, og dette var min første skikkelige konsertopplevelse. Nå forventer nok leseren en beskrivelse av musikalsk frelse, men nei, konsertdebuten ble ingen stor opplevelse. Jeg opplevde ingen ekstase da bandet entret scenen, og lot meg ikke rive med av låtene, selv om Angel Dust var min favorittplate denne høsten. At Mike Patton hoppet opp og ned på scenen, og falt, med vilje, gjorde imidlertid inntrykk. Den nevnte plata fra 1992 fortsatte å vokse, og framstår i dag som et komplett rockealbum. Alle låtene er gode, noen skjuler overraskelser som hever plata ytterligere noen hakk til klassikerstatus. De tre siste strofene i Land of Sunshine, midtpartiet i Smaller and Smaller med sin messende indianersang, og instrumentalavslutningen på Jizzlobber er bare tre eksempler på platas hemmelige melodiskatter.

Angel Dust er vanskelig å kategorisere og havner, i mangel på mer presise sjangre, innenfor alternativ/eksperimentell metal. Med dette beveget bandet seg vekk fra rap/funk-metalen som preget de tre første platene deres. Den passe gode oppfølgeren King or a Day, Fool for a Lifetime (1995) bidro til å styrke forløperes status. Faith No More ga seg med Album of the Year i 1997, som vel ikke var så ille, men som heller ikke levde opp til tittelen. Forut for, samtidig med og etter Faith No More har vokalist Patton arbeidet med minst sju andre bandprosjekt, med Tomahawk og Mr. Bungle som de mest kjente.

Sol Invictus er Faith No Mores sjuende studioalbum. Første halvdel av plata er forutsigbar, låtstrukturen er tydelig og lytteren blir ikke utsatt for spesielt krevende krumspring. Men tempoet og rytmen er likevel medrivende. Med Rise of the Fall kommer det eksperimentelle bandet bedre fram. Patton viser sitt store vokalregister i en låt som veksler mellom cabaret og metal. Black Friday varierer også mellom rolige og intense partier, der de akustisk gitardrevne partiene gir latinske assosiasjoner. Motherfucker framstår som en typisk Patton/Faith No More rocker, med vers preget av rap-rytmikk, inntil låtas siste minutt der den går over i et annet, ganske nydelig parti. Avslutningen From the Dead er en ironisk ballade med religiøse overtoner, men også et melodiøst høydepunkt.

Tekstforfatter Mike Patton stikker gjerne sin kvasse penn i alt som rører seg, og åpenbarer med dette et mellommenneskelig mørke.Cone of Shame er talende for tekstuniverset:

“I'd like to peel your skin off
So I can see what you really think
Or if there is anything
Under that cone of shame

I'd like to strip the bone off
So I can see how you're really made
And see how you really take
Your special pleasure

I'd like to pull your wings off
Read your lines like a gypsy
Just as lonely as anything
So infinite

Cone of shame covering all
You're only happy when you're pissing me off
Cone of shame covering all
I'm only happy when I'm pissing you off”

Dagbladets Kurt Hansson var også til stede i Spektrum novemberkvelden for 22 og et halvt år siden. Han opplevde Faith No Mores opptreden som «En forfriskende musikalsk dusj» som sto til terningkast fem. Mens den 16 år gamle utgaven av meg selv var mest opptatt av hvor mye klokka var, og om jeg kom til å rekke det siste toget til Fredrikstad. Kanskje var jeg faktisk vitne til noe stort, et band på toppen av karrieren, men var ikke i stand til å oppfatte dette, fordi musikken hadde ennå ikke fått satt seg skikkelig i meg. Senere skulle Faith No More (trass i Pattons mørke tekstunivers) tonsette kameratskap, stormende forelskelser og bitre nederlag. Ungdommens følelsessvingninger gjør at musikken svinger bedre, men jeg verken kan eller vil gå tilbake til denne tilstanden. Faith No More vil dermed aldri få et slikt grep om meg igjen. De vil vel heller aldri få et liknende tak på albumformatet. Sol Invictus framstår i 39 år gamle ører som en solid metalplate, kanskje årets beste i sin sjanger. Men den blir ikke noe soundtrack til familielivet, kona ba meg nettopp om å skru ned lyden.