En velfungerende maskin gir deg nøyaktig det du forventer. Det er dens hensikt. Å levere, gang på gang. Å unngå avvik. Ingen skal kritisere Florence Welchs maskin for ikke å leve opp til hensiktsbeskrivelsen. Tross somme sidesprang, How Big, How Blue, How Beautiful er hovedsakelig avtrykk av den storslåtte stilen de slo gjennom med i 2009. Det er ikke utelukkende positivt.

Albumets fire første låter bærer bud om et maskineri proppet med overskudd. Det er fartsfylt og storslagent, og parallellene trekkes til kataloghøydepunkter som Dog Days Are Over, No Light, No Light og Shake it Out. Det kvasiinstrumentale tittelsporet viser hvilke musikalske kvaliteter Maskinen besitter, det samme gjør Ship To Wreck, der også Welchs umiskjennelige røst viser seg fra sin beste side – forsterket av noen allsangvennlige refrenglinjer. Aller best er nok What Kind of Man og Third Eye, med florencesk storslåtthet hva gjelder både lydbilde og vokal.

Så var det disse sidesprangene, da. For her finnes også noen nedstrippede låter, og det er ikke balladene som er bandets forse. Andektige Various Storms & Saints går fort i glemmeboka, det samme gjør countryflørtende Caught. Melodramatiske Long & Lost, som for øvrig oser av mystikk, klamrer seg heller ikke til hjernebarken, men markerer seg som en fin-fin låt.



Patosen er stadig i høysetet. Welch proklamere, maner frem, og tidvis føles det nesten som gauling. Tekstmessig er kjærligheten – fortsatt – i fokus, med alle dens nederlag og potensielle oppturer. «Maybe I’ve always been more comfortable in chaos», synger rødtoppen destruktivt i St. Jude, som for øvrig er et annet høydepunkt. De store arrangementene, med påfølgende kraftfull vokal, påvirker det tidvis hjertetyngende budskapets reise mot lytternes hjerterot. Det treffer kanskje ikke helt slik de ønsker.

Florence lager stor musikk egnet for de store scener. De balladepregede låtene representerer kun en minoritet, det er stadig det grandiose og orkestrale som hersker. Musikantene fra balløya har fått med seg sportscredoet never change a winning team (hva teamet angår, har faktisk bandet skiftet ut produsent. Markus Dravs sitter nå ved spakene). Men den etter hvert så gjennomgående oppskriften, gjør at enkelte låter ender som skygger av de virkelig gode. Det gjør det rett og slett vanskelig å skille noe av låtmaterialet fra hverandre. Samme hvor sakrale og store lydbildene deres er, må man kunne si at de ender med å safe. Så det å følge suksessoppskriften gjør det for ensformig, mens det utypiske ikke gir uttellingen man håpet på. Klassisk catch-22, der altså.

Det er i hvert fall hevet over enhver tvil at Florence + the Machine kommer til å ta Øya-publikummet med på en fantastisk reise når de gjester Amfiet torsdag 13. august.