I en tid der den norske musikkfloraen blomstrer som aldri før, er det ingen hvilken som helst oppgave å utmerke seg. Med sin dynamiske pop, står likevel Fay Wildhagen frem som en sjelden blomst.

Den åpner så fint, debutplata Snow. Med Into The Woods får Wildhagen tidlig vist frem sitt vibrerende stemmebånd, fra det skjøre til det slagkraftige. Som bakteppe for den vokale eksperimenteringen, er et orkestralt samspill mellom piano, gitar og stryker. Sistnevnte løfter lydbildet til et nytt nivå. Den skjøre åpningen videreføres med Fire On The Mountain. Igjen introduseres det med rolig gitar-fingerspill, før det senere kulminerer med elektrisk gitar og sterk perkusjon.

Bærumsjenta har tidligere gjort seg bemerket med P3-gjengangerne Lionheart og We Are, som er blant debutens mest livlige spor. De har begge snev av folkpopelementer, og også If We Ever Find The Right Place og Four Years (In One Day) er fartsfylte låter, der sistnevnte markerer seg som et av høydepunktene. Lydbildet er mangeinstrumentalt, og Wildhagens dynamiske vokal isper det hele fint – nok en gang. Fiolinen til Sofie Mortvedt er et særlig spennende moment.



Snow åpenbarer seg som en løk. Her er lag på lag med musikalske elementer. Foruten den nevnte fiolinen, introduseres vi også for både cello og trompet. Likevel unngås det kaotiske, for som gjennomgående fundament for hele plata står kassegitaren og den vibrerende vokalen. Og som fremste representant for platas kompleksitet, står tittelsporet. Syv minutter lange Snow er spennende saker. Det starter nærmest som viserock, og avsluttes med et fire-fem minutter langt prog-aktig instrumentalparti. Men når det først skal satses litt, burde de to siste minuttene blitt eksperimentert mer med. Eller kuttet. For det ender litt kjedelig.

Det er lite som taler for at dette er en debutplate. 21-årige Wildhagen trakterer den akustiske gitaren med støe fingre, og stemmebåndet viser at det behersker det nedpå så vel som det kraftfulle. Tekstmessig lar hun naturen, som også draperer coveret, stå som anker. Skogen, fjellet, snøen, havet. De er alle elementer som opptrer som metaforer for noe mindre, noe personlig.

Snow er en veldreid plate. Der andre går seg fast i ett spor, trives Wildhagen med flere baller i luften. Og det er dynamikken som gjør denne debuten så god. Jeg synes å se klare konturer av en stor norsk artist i emning. Fay Wildhagen er et navn for fremtiden.