Og så var den her, platedebuten til Jamie xx. Rytmemakeren, hovedbeskjeftiget i The xx, har ”alltid” puslet litt på si. Og etter år med remikser og mindre utgivelser, har han endelig fått stablet på plass en fullengder. Og den som venter på noe godt, venter som kjent ikke forgjeves.

Jamie Smith, som han egentlig heter, befinner seg i skjæringspunktet mellom det minimalistiske uttrykket til The xx og dansemusikkens rytmiske danseanmodninger. Der den ordinære klubbmusikken er livsbejaende, lager Jamie xx melankolsk elektro. Lydbildene er nedpå, drevet frem av sart røst de få gangene det instrumentale viker. Å frembringe følelser uten en vokals hjelp, vitner om musikalsk teft. Det instrumentale intermessoet Just Saying er et passende eksempel, som også sender tankene til hovedprosjektet til Smith.

Det høres ikke bare anstrøk av The xx, bandvennene får også være med på moroa. Det er kombinasjonen Smiths suggererende lydbilde og Romy Madley Crofts umiskjennelige vokal som gjør Loud Places så bra. Og som om ikke det var nok, kommer det svært så treffende refrenget «I go to loud places to search for someone to be quite with». Stranger in a Room preluderes på Reznor & Ross-aktig vis, før den senere beveger seg over i et svært velkjent The xx-terreng, hvilket også Oliver Sims vokal underbygger. Det er begge introverte låter, uten behov for EDM-ens hissige tempo for å treffe lytteren.

Jamie xx’ eskapistiske elektronika er one of a kind. Det er lett (eller kanskje vanskelig ikke å) fortape seg inn i hans seige lydbilder, være med på flukten. Han geleider lytterne inn i klubbens mørke, vibrerende hule. En enveisbillett det er vanskelig å motstå. Mye av rytmeføringen kommer fra skruing på knapper og knotter, men spennende instrumentinnslag gjør også sin del av jobben. Hør bare på steeldrum-en på raveaktige Obvs, eller den etter hvert introduserte synthen på den perfekte åpningslåta Gosh



Lydbildene er intrikate, men uten at rytmemønstrene beveger seg over i noe rotete, uten at det blir for mye. Alle nye elementer innledes forsiktig, smyger seg innpå, før det etter hvert innkapsles i lydbildet. Dette er hule saker. Det er flere lag med elementer og detaljer, som sammen gjør plata konstant bevegende. Her samples utestedssumming og klubbgjengerutsagn, så vel som tilårskomne låter (Four Freshmans It’s a Blue World er bakteppet for Sleep Sound, for eksempel). I Know There’s Gonna Be (Good Times) er platas definitive sorte får. Her har han samarbeidet med Young Thug og Popcaan, og laget en bortimot ren hiphoplåt. Selv om den kommer tredje sist ut, fungerer låta som et fint motstykke til resten av platas mer minimalistiske uttrykk. Det er muligens også albumets mest allment tilgjengelige låt.

Albumet som helhet kan fort svinne litt hen i strømmingens tidsalder. Det lages lister, plukkes litt fra her og litt fra der. Det gjør at albumet som konsept kan miste noe av sin stilling. Dens helhet, nøye gjennomtenkt av artisten, må ikke forglemmes. Dette står seg spesielt gjeldende hva elektronika angår. In Colour er en sammensveiset godbit, Jamie xx trakterer miksebordet på elegant vis. Overgangene mellom låtene er så glidende, så sømløse, at det føles som et eneste dj-set (hvilket det på sett og vis jo er). Hør bare på broen som bygges mot slutten av Sleep Sound som danner hele utgangspunktet for SeeSaw.

Et fellestrekk ved låtmaterialet, er det drivende lydbildet, som konstant ligger som bakteppe. Det driver fremover, like ustanselig som en stillehavsbølge. Blant platas høydepunkter, finner vi sistesporet, Girl, en suggererende sluttpakke, upbeat det ene sekundet og nedpå det andre, som drar hele plata i land på stødig vis. Som selve inkarnasjonen av Jamie xx’ kompleksitet, står The Rest is Noise. Tidvis er låta blant platas mest klubbvennlige, samtidig som den inkluderer et neddempet pianoarrangement.

Samfulle elleve låter tilføyer noe særegent, samtidig finnes en tydelig rød tråd. Musikalsk er Jamie xx like dynamisk som coverarten er fargesprakende. In Colour er en stor lytteopplevelse.